Mangfoldige radiobølger

Ingen skal frata TV 2-sjef Kåre Valebrokk at han har utvist strategisk forretningsmessig kløkt i forhold til oppkjøpet i Kanal4, som bidrar til å gjøre TV 2 til et fullverdig elektronisk mediekonsern. Like lett er det å forstå den politiske bekymringen som gjør seg gjeldende nå i etterkant i forhold til betraktningene rundt mediemangfold og eierskap, som konsekvens av det samme oppkjøpet. Når TV 2-sjefen i tillegg la for dagen langt mindre kløktige uttalelser om nyhetsorganiseringen i den nye radiokanalen da avtalen med Kanal4 var et faktum, er det ikke rart at varselklokkene larmer kraftig i politikernes ører.

Og nå larmer de så kraftig at flere politikere, herunder kulturministeren selv, revurderer sitt syn på en mulig lemping av eierskapsbegrensningene. Sentrale spørsmål er likevel hva som bidrar best til mangfoldet, og hvor stort vi egentlig kan forvente at det skal bli, i et land med få aktører og skarve fem millioner innbyggere. En underliggende oppfatning blant dem som bekymrer seg mest for mangfold og eierskap ser ut til å være at kommersielt sterke eiere, som betrakter medier som næringsvei, bidrar dårligst til mangfoldet. Jeg er ikke så sikker på det. Kanal4 tok selv kontakten mot TV 2, nettopp for å gjøre det mer sannsynlig at Kanal4 faktisk klarer å ta den ledende posisjonen i det kommersielle radiomarkedet på bekostning av P4, som allerede er en godt innarbeidet merkevare.

Ved å spille på TV 2s posisjon som leverandør av nyheter og sport, bør det kunne åpne for økte ressurser til også å produsere godt redaksjonelt stoff i regi av de øvrige eierne; representert gjennom aviser fra ulike deler av landet. Alternativet uten TV 2 på eiersiden kunne like gjerne ha blitt et Kanal4 uten langvarig levedyktighet, og det hadde i alle fall ikke vært noe varig bidrag til det ønskede mediemangfoldet. For politikerne må det likevel være et nederlag at markedskreftene på sett og vis nok en gang viser seg sterkere enn den politiske viljen til mangfold. Det har vi sett før. Men nyheter – uansett hvilke nyheter vi snakker om – koster penger. Det er et uomtvistelig faktum. I dag driver de færreste i dette landet medievirksomhet ut fra rene idealistiske målsettinger om å bidra til et mangfold.

Åpenbart er det kravet til avkastning og fortjeneste hos de store medieeierne som får mange til å tro at de er dårligere bidragsytere til mangfoldet. Heller ikke det er jeg så sikker på. Vi har sett mange medieeiere opp igjennom årene som satser på produktutvikling i form av å styrke redaksjonelle produkter for å oppnå økt utberedelse og dermed en bedre markedsposisjon, som så igjen bidrar til økt avkastning. På sett og vis har myndighetene selv lagt opp til at konsesjonshaverne må ha økt fokus på muligheten for inntjening gjennom de konsesjonsavgiftene aktørene må betale til staten, i denne runden med konsesjonstildelinger. I sum utgjør konsesjonsavgiftene 500 millioner kroner for å nyte det privilegiet en politikerbestemt konsesjon gir, selv om konsesjonene altså også inneholder noen forpliktelser som også koster penger. I 1980-årene, i lokalradioenes barndom, var det mange, ja faktisk svært mange, som ville drive det vi da kalte nærradio.

Til tross for et særdeles mangfoldig eierskap var ikke det redaksjonelle mangfoldet til lytterne påtagelig imponerende med hilseradio, plateprating, bingo og lotteri, som til dels kom som en konsekvens av at eierne ikke hadde fornøden økonomisk ryggrad til å servere oss mangfold med kvalitet. Noe tilsvarende var vi vitne til i lokalfjernsynets barndom. Det mangfoldet kan jeg faktisk klare meg foruten.

Derfor er det svært lite som bekymrer meg i forhold til at TV 2 går tungt inn på eiersiden i Kanal4, forutsatt at myndighetene påser at konsesjonsvilkårene for Kanal4 følges, og at Kanal4 med TV 2 på eiersiden etterlever dem.