KOMMENTAR
Nesten 850 søknader. Det var det vi fikk da Brandpeople i vår lyste ut en prosjektlederstilling. En operativ rolle, ikke en topplederjobb – men blant søkerne fant vi alt fra nyutdannede og unge innholdskapere til erfarne ledere med lange karrierer bak seg. Overraskende mange var også mennesker som har bidratt til store filmer, viktige nyhetssaker, skrevet bøker du har i bokhyllen eller produsert dokumentarer du aldri glemmer. Til og med artister som har stått på en scene gjennom et langt liv.
Mennesker som har viet yrkeslivet sitt til å fortelle historier for norsk offentlighet – og som nå leter etter en vei videre.
For meg, som fikk disse søknadene i innboksen, ble det et brutalt bilde på en virkelighet jeg allerede kjenner til, men som ble ubehagelig tydelig: Film, TV, reklame, kommunikasjon, musikk og mediehus står i krise – og utenfor bransjen er det nesten ingen som vet det.
Birgitte Bruusgaard
Mens regjeringen snakker varmt om lav arbeidsledighet og høy sysselsetting, opplever vi noe helt annet. Finansieringsmodeller står for fall. Mediehus nedbemanner. Reklame- og produksjonsmiljøer kutter. Frilansere og kreative lever med uforutsigbarhet og et stillingsmarked som nærmest har tørket inn. For mange finnes det rett og slett ingen jobber å søke på.
Dette er ikke små, perifere næringer. Dette er bransjer som i flere tiår har vært motorer i norsk kultur, næringsliv og samfunnsdebatt. At vi nå mister kompetanse, erfaring og kreativ kraft fordi folk ikke finner arbeid, bør være en varsellampe – ikke bare for oss som står midt i det, men for alle som er opptatt av et levende medielandskap og en konkurransedyktig kreativ sektor.
Når så mange med tung kompetanse søker seg nedover i hierarkiet, er det et tydelig symptom på en større strukturell krise. Det haster å anerkjenne situasjonen. Vi trenger flere høylytte stemmer, politisk tilstedeværelse, nye finansieringsmodeller – og en offentlighet som faktisk registrerer hva som skjer i disse bransjene.
Årsakene til at dette rammer flere tilgrensende sektorer samtidig er sammensatte og komplekse. Det skal jeg ikke gå i detalj på her. Men én ting er sikkert: skaden er reell, og konsekvensene blir stadig tydeligere.
For akkurat nå roper mange – men det ser ikke ut til at noen hører.
Dette handler ikke bare om jobber. Film, TV, reklame, journalistikk og kultur er med på å speile samfunnet vårt, skape fellesskap og drive debatt. Når mediehus svekkes, mister vi viktige arenaer for informasjon og meningsbrytning. Når kultur- og reklameproduksjon kuttes, mister vi historier og fortellinger som former hvem vi er som samfunn – og som binder oss sammen.
Og det er ikke bare unge frilansere som kjenner på uroen. Bredden i søkermassen viser at selv etablerte kunstnere, regissører, journalister og artister – mennesker som har bygget opp en karriere over flere tiår – ikke lenger kan leve av faget sitt. At de nå søker seg til roller langt under sitt kompetansenivå, er kanskje det tydeligste tegnet på hvor alvorlig situasjonen er.
Derfor er det ikke bare bransjefolk som bør være bekymret. Vi risikerer å tape både kompetanse og samfunnsverdi dersom utviklingen får fortsette i stillhet.
