Kjære Erik Heisholt!
I en tekst gjengitt av Kampanje uttrykker du ambivalens og forvirring rundt Morgenstern og Aschehougs stunt. Du sier du er «litt imponert» og «litt trist», og har veldig mange spørsmål.
Av typen: Hvordan kan jeg vite hvor grensen går, og hvem eier egentlig denne grensen? Er det ikke slik at også mediene tidvis har en politisk eller kommersiell agenda?
Du spør også: Bør jeg skille meg fra reklamebransjen, eller bli og kjempe videre?
I noen tilfeller (for eksempel hvis en partner har vært voldelig) vil en ekte samlivsrådgiver skjære gjennom all forvirring og overtenking, og gi et soleklart råd. Det vil jeg også:
Gå fra partneren din, Erik! Det er ikke for sent å skape deg et nytt og bedre liv!
Hvis reklamebransjen virkelig tenker at det er greit å lyve til redaksjonelle medier for å skape oppmerksomhet om produktene vi forsøker å selge, så bør vi faktisk finne på noe annet å gjøre alle sammen. Da står vi på gal side.
For nei, Erik, dette er faktisk ikke så vanskelig. Har noen, et byrå eller en markedsavdeling, har en idé der vi foreslår å bevisst gi redaksjonelle medier usann info, så bør alarmklokkene ringe veldig, veldig høyt.
Først og fremst fordi det er uetisk i seg selv og fordi alle har et ansvar for å støtte redaksjonelle medier under press. Dernest fordi det framstår som ytterst usympatisk når stuntet blir avslørt (at Aschehoug forsøkte å «selge inn» saken om bløffen tilbake til Aftenposten viser jo med all tydelighet hvor lite de har skjønt).
Heldigvis er det bare unntaksvis dette skjer, for eksempel husker vel alle da Innovasjon Norge i 2019 måtte beklage etter å ha innbilt verdenspressen at innbyggerne på Sommarøy ikke lenger forholdt seg til tid. Det tok seks år mellom den skandalen og Aschehoug/Morgenstern-saken, vi får satse på at det blir enda lenger til neste gang.
Håper dette var til hjelp, Erik, og masse lykke til.
