KOMMENTAR
Regulering av markedsføring vekker engasjement. Det gjelder kanskje særlig markedsføring rettet mot barn. Vi så det da en forskrift om markedsføring av mat og drikke rettet mot barn ble foreslått i 2012 og 2013. Den ble lagt i skuffen til fordel for selvregulering (MFU). Vi så det igjen da «Forskrift om forbud mot markedsføring av visse næringsmidler særlig rettet mot barn» ble foreslått i 2024.
Forskriften, som ble vedtatt 25. april 2025, er svært lik forskriftsforslagene fra 2012/2013. Disse forslagene ble sterkt kritisert. I høringsrunden i 2024 fikk også det nye forskriftsforslaget kritikk, blant annet for å være uklart. Uklarheten ble ikke rettet opp etter høringen.
Uklarhetskritikken blusset opp igjen da Helsedirektoratet kom med et rundskriv på 46 sider som skulle gi veiledning. Mange mente veilederen var en villeder. Det ble invitert til å gi innspill til veilederen. Det har kommet 25 innspill. Om veilederen endres får vi vite den 24. oktober innen kl. 19.00. Det er fem timer før forskriften blir effektiv.
Usman Mushtaq, statssekretær i Helsedepartementet, sier til KOM24 i en artikkel den 17. oktober:
- Vi opplever at enkelte bransjeaktører påstår at regelverket er uklart, når det egentlig handler om at de er uenige i selve reguleringen.
Lignende uttalelser har Mushtaq kommet med også i andre sammenhenger. Det hevdes at kritikken av klarheten er noe bare noen få kritikere egentlig ikke mener, men bare et grep man bruker for å ivareta særinteresser. Det kan ikke stå uimotsagt.
Forskriften gjør for eksempel unntak fra markedsføringsforbudet ved «sponsing til ideelle formål, unntatt bidrag med produkter i vedlegg I næringsmiddelkategori 1–5». Er dette en regulering av hva sponsor kan bidra med eller er det en regulering av hva sponsorobjektet kan gjøre med det bidraget man får?
Ordlyden indikerer klart det første, Helsedepartementet hevder det andre. Det er uklart, og det er en lang rekke andre lignende eksempler.
Man kan selvsagt være enige eller uenige om noe er klart eller uklart, men det er jo ikke poenget i sitatet fra Mushtaq ovenfor. Han trekker et skille mellom uklarhet som noe reelt og uenighet som en slags partsinteresseytring.
Det er ingen tvil om at mange er uenige i innholdet i forskriften. Uenighet er sunt i et demokrati. Når forskriften er vedtatt må man uansett følge den og legge uenigheten til side. Men for å følge den må borgerne skjønne den, dvs. den må være klar.
Er forskriften klar? Svaret på det er nei. Har det egentlig noe å si? Svaret på det er ja.
Det er et grunnleggende rettsprinsipp at regler som kan innebære straff eller straffelignende reaksjoner skal være tilstrekkelig klare. Helsedepartementet har en plikt til å sikre dette når man vedtar en forskrift. Den plikten kan ikke avfeies med at det ikke er uklarhet, bare uenighet.
For idretten og kulturlivet kan uklarhetene få store økonomiske konsekvenser. Hvis reglene er uklare vil mange sponsorer trekke seg, fordi risikoen for betydelige tvangsmulkter (fra og med 25. oktober 2025) og overtredelsesgebyrer (fra og med 2027) gjør at man ikke tar sjansen. Sponsorene står ikke i kø i norsk idrett og kulturliv, slik helsemyndighetene gir uttrykk for.
Hvis forskriften er klar, hvorfor trenger man veileder på 46 sider? Kritikken Justisdepartementet, Regelrådet, ESA (og mange andre) kom med i høringsrunden (om at forskriften var uklar) ble bare i begrenset grad fulgt opp. Dette er ikke aktører med en parts-/næringsinteresse. Kritikken kommer altså ikke fra «enkelte bransjeaktører» slik Mushtaq sier, den kommer fra veldig mange aktører, også uten bransjeinteresser.
Hvis forskriften er klar, hvorfor klarer hverken Helsedepartementet eller Helsedirektoratet å svare på helt enkle spørsmål de blir stilt i møter?
Min opplevelse er at det juridiske fagmiljøet synes at forskriften er uklar. Det diskuteres, det undres, det grubles og ingen klarer å dra klare nok konklusjoner. Kan dette avfeies som næringsinteresser eller er det faktisk slik at forskriften faglig sett er uklar?
Ingenting tyder på at Helsedepartementet har tenkt å oppfylle sin plikt til å lage klare regler. Det er synd, men det er nesten enda mer synd at man i stedet for å lytte prøver å trekke kritikernes integritet i tvil. Det er også tankekors at forskriften vil vært mer effektiv om den var klarere. Da vil den oppfylle formålet bedre. Er det ikke det vi alle vil? Er prestisjen til politisk ledelse i Helsedepartementet viktigere enn barnas helse?
Det kan se slik ut.
For ordens skyld; undertegnede har bistått Sponsor- og Eventforeningen i deres arbeid knyttet til forskriften etter at den ble vedtatt. Synspunktene ovenfor er kun mine egne.
