KOMMENTAR
I Kampanjes sak om årets skattelister uttrykker Marit Høvik Hartmann mildt sagt frustrasjon over den lave andelen kvinnelige toppledere i reklame- og byråbransjen. Hun beskriver situasjonen som «en skam», hevder at det viser «hvor kort vi har kommet», og understreker at menn må «bli flinkere til å se etter kvinnelige partnere».
Denne typen forklaringsmodell, der menn tillegges det fulle ansvaret, har blitt en gjenganger i norsk likestillingsdebatt. Når menn dominerer et høytlønnsmiljø, forventes menn å bære skam. Når kvinner dominerer et lavtlønns- eller trygghetsorientert miljø, forventes menn å kjenne på skam der også for å ikke velge omsorgsyrker. Resultatet blir en sirkulær skyldlogikk som gjør det vanskelig å identifisere reelle mekanismer bak kjønnsforskjellene.
I samfunnsvitenskapen er dette fenomenet grundig dokumentert som «The Gender Equality Paradox», at i de mest likestilte landene ser vi de tydeligste kjønnsforskjellene i arbeidslivsvalg. Mange kvinner orienterer seg mot stabilitet, fellesskap og forutsigbarhet, mens flere menn velger teknologiske, kommersielle og risikoeksponerte karrierer. Dette er mønstre som er godt dokumentert i både evolusjonspsykologi, sosialpsykologi og arbeidslivssosiologi.
Jeg har tidligere skrevet om at kvinner i urolige tider søker trygghet i større grad enn menn, og at det er årsaken til at kvinner fyller nærmere 70 prosent av offentlig sektor. Det er ikke uttrykk for manglende likestilling. Det er uttrykk for menneskelig natur, preferanser og verdier. Å redusere hele dette bildet til menns manglende velvilje, er analytisk svakt og lite adekvat.
Topplederroller appellerer ikke likt, og det må vi kunne si høyt.
Å være toppleder, byråeier eller partner betyr ofte:
● svært lange arbeidsuker
● betydelig økonomisk risiko
● konstant prestasjonspress
● liten grad av forutsigbarhet
Dette er ikke roller alle ønsker seg. Det er ikke engang roller det er rimelig å forvente at alle skal ønske. Når fraværet av kvinner i disse posisjonene omtales som «en skam», antydes det samtidig at kvinners valg av tryggere karrierer er mindre verdifulle. Det er en problematisk implikasjon, og den bidrar til at likestillingsdebatten løsriver seg fra virkeligheten.
Jeg har arbeidet med teknologi siden slutten av 90-tallet. Bransjen var sterkt mannsdominert da, og det er det fortsatt. Ikke fordi menn aktivt ekskluderer kvinner, men fordi rekrutteringsgrunnlaget til teknologifagene er skjevt allerede før arbeidslivet begynner. Det mønsteret ser jeg tydelig her i Las Vegas, der jeg befinner meg på AWS re:Invent: 60.000 deltakere, og ni av ti er menn. Bør disse mennene skamme seg? Og da skamme seg for hva? At de er menn, eller skamme seg over at det nesten ikke finnes kvinner her? Skam fremstår som en merkelig reaksjon på et fenomen som først og fremst handler om utdanningsvalg, interesser og fagpreferanser.
Moraliserende språk gir enkle forklaringer, men enkle forklaringer løser ikke komplekse problemer. Skam kan kanskje mobilisere i aktivistiske bevegelser, men i arbeidsliv og rekruttering er effekten motsatt. Det fører til at menn trekker seg unna debatten. Den sender signaler til kvinner om at deres valg er mindre verdifulle. Den gjør bransjen blind for nyanser. Og den plasserer ansvar på feil sted, med feil tiltak som resultat.
Hvis målet er flere kvinnelige toppledere, må vi forstå hvorfor tallene ser ut som de gjør, ikke innføre moralsk skam som metode.
Vi bør selvsagt ha som mål at kvinner og menn har like muligheter til å gjøre karriere på toppen. Men vi kan ikke forvente at de skal gjøre de samme valgene. Likestilling svikter ikke når kvinner prioriterer annerledes. Den svikter når vi moraliserer over forskjellene.
Og når en av bransjens få kvinnelige toppledere bruker et så ladet begrep som «skam», risikerer vi å bevege oss bort fra en kunnskapsbasert likestillingsdebatt, og over i et moralsk narrativ der alle taper, inkludert kvinner som tar tryggere valg, menn som tar risikofylte valg, og en bransje som trenger en mer gjennomtenkt diskusjon om årsaker og løsninger.
Det fortjener både bransjen, debatten og likestillingen.
