I diskusjonen om dansevideosaken er det blitt pekt på dårlig behandling av en urutinert kilde, diskutabel sitatpraksis, og gjengivelse av samtaler som (muligens) var off the record. Hovedkilden, Sofie, skal ha bestemt seg for å klage saken inn for Pressens Faglige Utvalg. Der får vi sikkert en god gjennomgang av VGs journalistiske håndverk, vurdert opp mot Vær Varsom-plakaten.

Men det blir trolig en ganske innadvendt og detaljorientert gjennomgang. Hva med å heve blikket og spørre hvorfor det gikk galt for VG?

I en ideell verden burde journalister tilnærme seg en sak med åpent sinne for best mulig å forklare lesere, seere eller lyttere hva som foregår, med de nyansene som preget virkeligheten. 

Men altfor ofte ser vi forutinntatt journalistikk hvor en nyansert virkelighet tvinges inn i et fastsatt mønster for en god «sak». Saken skal inneholde en konflikt, den skal ha endimensjonale rollefigurer, som en overgriper (Giske), et offer (Sofie) og kanskje en helt (fagforeningsvarsleren), og den skal tegnes i sort og hvitt, uten gråtoner.

Dette er ikke spesielt for VGs Giske-sak. Det spesielle her var at offeret ikke fant seg til rette i rollen sin og sa fra om det, slik at bildet av aktørene og hendelsen gradvis ble mer nyansert.

Dermed fikk vi et uvanlig innblikk i prosessen, også gjennom VGs egen rapport. Her fremgår det for eksempel at mens én av VGs journalister var på vei for å møte Sofie, satt en annen journalist allerede og kladdet saken, inkludert et fiktivt sitat fra Sofie om at Giske hadde oppført seg «upassende».

Dette ble forklart med at man bare laget en «placeholder» i påvente av faktiske sitater, men man trenger ikke mye psykologisk innsikt for å se at man her låste seg mentalt til en gitt historie. Rollene var delt ut før intervjuet var gjennomført.

Tunnelsynet ga seg til og med utslag i at man beskrev det som faktisk skjer på videoen feil, ved å skrive at kvinnen «bøyer seg deretter unna Giske», mens videoen tydelig viser at det er Giske som bøyer seg unna.

For oss som bistår kunder med blant annet mediehåndtering, blir en hovedoppgave ofte å forklare forutinntattheten og dramaturgien som preget konfliktorienterte mediesaker. Vi må få folk til å forstå at de som regel er tildelt en rolle i historien allerede før journalisten tar kontakt. Det er krevende. De færreste føler seg vel i rollen som «bad guy».

Vinklingen er klar på forhånd, og med mindre man umiddelbart og kategorisk klarer å slå et digert hull i faktagrunnlaget, blir den stående. Det journalistiske arbeidet består for ofte i å stable faktabitene slik at man ikke blir tatt på at det som skrives er fullstendig feil. Sitater kan også i henhold til norsk sitatskikk justeres i ganske stor grad så lenge journalisten selv mener at meningsinnholdet er dekkende for det kilden sa, og så kan man selvsagt plukke de sitatene som passer storyen best og utelate andre.

De mest profesjonelle journalistene vil også holde seg på riktig side av Vær Varsom-plakaten, ved å gi tilsvarsrett og lignende. Men tilsvarsmuligheten kan gis med knapp frist, og sitatene komme langt nede i saken, etter at etterlatt inntrykk er fasttømret.

Mange vil si at dette er en svartmaling av journalistikken, og hvis man ser på alt som skrives i mediene, er det selvsagt ikke slik i de fleste sakene. Men dette hender såpass ofte, spesielt i viktige og kontroversielle saker, at det er vanskelig å bli veldig overrasket over VGs Giske-dekning, noe også Kristin Clemet påpekte i en bloggpost.

I etterkant av Giske-saken er det fint at mediene diskuterer hvordan det journalistiske håndverket er utført i denne saken.

Men viktigere enn hvordan er hvorfor. Hvorfor gjør man det journalistiske arbeidet? For å belegge en knakende god story med nok fakta og sitater til å slippe unna med det, eller for å beskrive virkeligheten mest mulig dekkende?

Dagen blir kanskje ikke helt den samme uten de saftigste tabloidsakene, men kanskje kan den bli bedre? I alle fall mer dekkende for virkeligheten.