- Spenner bein: Rådgiver Olav Mellingsæter i kommunikasjonsbyrået Resonate mener det er grunn til å slå alarm dersom ikke mediehusene klarer å sikre bedre rammevilkår for journalistikken. - Problemet er at mediehusene spenner bein på seg selv, skriver han.

- Mediebransjens sisteskanse står for fall

- Fortsetter mediehusene å bruke teknologien kun til kostnadsreduksjon, risikerer de å bryte samfunnskontrakten, skriver Olav Mellingsæter i Resonate.

Olav Mellingsæter Resonate

Publisert 10.08.2025 - 18:35 Sist oppdatert 10.08.2025 - 19:14

Mediehusene fulgte ikke med i timen da studenter lagde publiseringssystemer som handlet om oss selv. Det var synd. De skjøtter en fantastisk ressurs. Det blir en tragedie for samfunnet om den forvitrer. Journalistikkens oppgave er å samle inn, verifisere og rapportere informasjon så folk kan ta informerte beslutninger. Den sikrer sannhet, nøyaktighet og rettferdighet i bytte mot privilegier. Samfunnskontrakten er en hjørnestein i demokratiet.

Aldri har faget vært viktigere. Sokrates sa at et uutforsket helvete er ikke verdt å brenne i. Vi er på vei til å utforske det, grundig. Vi står i dag overfor kyniske maktmennesker og KI-modeller som trenes på å lure hverandre. Det blir i realiteten umulig å lage programvare som avslører lure-KI, med mindre stater og KI-aktører samarbeider. Lykke til med det.

Hva står vi igjen med? I all hovedsak din egen kritiske evne og journalistikken. Det er ingen tvil om hva vi setter penger på. Vi trenger massivt med hjelp i et fremtidskaos på speed. Da snakker vi høvdinger og greenbacks.

Nå, har jeg mediehusenes oppmerksomhet?

Journalistikken er forankret i filosofisk idéhistorie, artes liberales og jakten på sannhet. Etiske rammeverk og analytiske ferdigheter formet moderne journalistikk. Dette var stor innovasjon. Det gjør journalistikken til et av få verktøy som kan verifisere om makta og kunstig intelligens produserer usannheter.

Problemet er at mediehusene spenner bein på seg selv. Jakten på trafikk kveler innovasjon. Store tenkere ble portvakter, fokusert på formater og lesertall fremfor journalistikk nyvinning. Kunstig intelligens fremstår hittil som et nytt lag i et ellers magert lagkakehus, begrenset til artikkel og chat, breaking news automatisert på fakta, sortering samt overskrifter og ingresser vinklet i et utall varianter. Teknologien brukes til kostnadsreduksjon, ikke nyskapning. Det er innovasjonsparadokset i edel tapning. Jo mer man trenger endring, jo tryggere spiller man. Symptomatisk nok bruker portvaktene mer energi på Vendela-gate enn å skape noe nytt. VG skal i det minste ha for at de prøver.

PREMIUM

DN-topp advarer norske mediehus mot KI-giganter: - Har lært av sosiale medier

Dette bør holde annonsørene våken om natta. Når samfunnsoppdraget svekkes, synker publikums tillit, med følgeskade for annonsenes troverdighet. Det kan tvinge annonsører til å revurdere strategier med fokus på transparens og etikk. Et dark ages med ukontrollert KI-propaganda kan føre til et annonsemarked dominert av lavkvalitetsinnhold. Det er tendenser vi alt ser. Dette øker polarisering, visker ut forskjellen mellom redaktørstyrte medier og tekniske portaler, og påvirker forbrukeratferd.

Fortsetter mediehusene å bruke teknologien kun til kostnadsreduksjon, risikerer de å bryte samfunnskontrakten. Samfunnet trenger løsninger hvor journalistikken kan ivareta sannhet, nøyaktighet og rettferdighet. Vi ser tilløp til å rope på mamma «staten» for å ivareta kritisk journalistikk. Når teknologien setter problemstillingene så til de grader på spissen, kan statsstøtte rote til kjerneaktiviteten i kontraktsforholdet. Ferske eksempler fra USA viser også hvordan pengestøtte kan kuttes om man ikke tjener den sittende administrasjon. Journalistikken må selv innovere for å beholde samfunnskontrakten.

Automatisering av faktajournalistikk og portvakttjenesten skader ikke om ressurser frigjøres til kritisk samfunnsarbeid. Blir det derimot et nytt «rubrikk-kupp», kan samfunnskontrakten dø med det. Forhåpentligvis har man nå også lært av sosiale media at journalistikken må se folk, ikke bare jage trafikk.

Tilbake til Sokrates. Forhåpentligvis stusset du. Vi har kunnskapsballast fra barne- og ungdomskolen til å ta ut den. Helvete kom senere, og misinformasjonen som leder oss dit er mer kompleks.

Ta påstanden om at innvandrere spiser hunder og katter. Der ble folks spontane reaksjoner og nyhetskriteriene paradoksalt nok forsterking av problemet. Å ta ut, i stedet for å forsterke, en slik sak krever kunnskap om myter, psykologi, medieeffekter og algoritmer.

Topp det med en sak om falske informasjonskampanjer som infiltrerte ukrainske medier for å undergrave den medisinske responsen på koronaviruset, og du trenger også kunnskap om helsepolitikk, geopolitikk og hybridkrig. Uten forsvar mot makt og maskiner glir samfunnet ned i evig pine. Slikt forsvar er premiumtjenester og attraktive flater.

Det Sokrates visstnok sa: «Et uutforsket liv er ikke verdt å leve.»

Samfunnet trenger journalistikken til å utforske seg selv når makt og maskiner herjer. Journalistikken er samfunnets hukommelse og samvittighet, den kollektive fortellingen som gjør oss til et «Vi». Mister samfunnet seg selv, kollapser normene. Mister hver av oss vårt narrative jeg, opphører du og jeg å eksistere.

Som Peer Gynt sa det; «jeg var død lenge før jeg døde.»