KOMMENTAR
I Danmark får bransjen nå 150 millioner kroner mer i året å lage film og tv for. I Norge taper bransjen sårt tiltrengte millioner fordi Kultur- og likestillingsdepartementet ikke klarer å få på plass forskriften om investeringsplikt for strømmetjenester.
I februar i år vedtok Stortinget lov om investeringsplikt for strømmetjenester i Norge. Det er et historisk grep som skal sikre at internasjonale aktører som tjener penger på oss norske seere, bidrar tilbake igjen til finansiering av norsk film- og TV-produksjon.
Men hva hjelper et lovvedtak når kulturministeren ikke prioriterer å få forskriften ferdig? Når vi nå har en bransje som er nede i knestående økonomisk, er det skuffende at regjeringen ikke setter øverst på to-do-lista å få på plass en ordning som ikke koster staten en krone, men som sørger for privat kapital investert i produksjon av norsk film og TV.
Medfinansieringsordningen, eller investeringsplikten, skulle gitt bransjen forutsigbarhet, styrket konkurransekraften og bidratt til en bærekraftig, levedyktig bransje med aktivitet og arbeidsplasser i hele landet. Nå renner tiden ut, og vi ser hvordan våre nordiske naboer drar fra oss.
Se til Danmark: Ferske tall viser at allerede i deres første år med medfinansieringsordning har 14 strømmetjenester bidratt inn med 150 nye millioner kroner til dansk filmbransje. Ordningen er enkel: Alle strømmetjenester betaler minst to prosent av sin omsetning i såkalt kulturbidrag, og de som ikke investerer nok i dansk innhold, må betale ytterligere tre prosent. Resultatet? Nesten 150 ekstra millioner kroner til dansk film og serier – hvert år. Og i tillegg har mange av aktørene har investert så mye i nytt dansk innhold at de ikke har måttet betale inn mer enn to prosent.
Dette er ikke småpenger, men en strategisk investering i nasjonal kultur og arbeidsplasser, som også er positiv for strømmeaktørene selv. Norges mest sette serie og film på Netflix akkurat nå er danske. Det er ingen tilfeldighet.
I Norge har vi per nå verken kulturbidrag eller en fungerende investeringsplikt. Vi mister ikke bare investeringer – vi mister muligheten til å fortelle norske historier til norske seere.
Hvorfor nøler departementet? Hver måned uten forskrift betyr tapte millioner for en norske bransje som blør. Tapte arbeidsplasser. Tapte muligheter for unge og mangfoldige talenter. Tapte historier som aldri blir fortalt.
Vi oppfordrer kulturministeren til å være like framme i skoa som sin danske ministerkollega, og til å levere – nå. Forskriften må på plass, slik at loven kan virke etter intensjonen. Vi har ventet på ordningen i ti år. Nå har vi ikke råd til å vente lenger.
