Du merker det selv. Det er blitt vanskeligere å skille
mellom hva som er sant, hva som er rykter og hva som er ren manipulasjon. På
tjue år har offentligheten gått fra å være analog og oversiktlig til digital og
grenseløs. Globale teknologigiganter som Meta og Google styrer store deler av
informasjonsstrømmen, med enorm makt, men uten ansvaret norske redaktørstyrte
medier tar.
Nå forsterkes presset av generativ KI, som både skraper ekte
innhold fra mediene og selv kan spre falskt innhold på sekunder, i en skala vi
aldri før har sett. Derfor er mediepolitikken blitt et spørsmål om Norges
digitale beredskap og samfunnssikkerhet. Skal vi bevare et ordskifte vi kan
stole på, må politikken logge seg på virkeligheten vi lever i.
Tidligere møttes mange flere for å holde seg informert og
bryte meninger i redaktørstyrte flater. Digitaliseringen har gitt langt flere
stemmer, men samtidig svekket infrastrukturen for vår felles samtale. Selv
Norge, verdensledende på digital avisutvikling, skjermes ikke.
Norske aviser må nå konkurrere globalt om din tid,
oppmerksomhet og betalingsvilje, mens stadig mer av ordskiftet flyttes inn i
private strømmer på utenlandske plattformer som lever av dine data. Slik
krympes fellesrommene våre, og med dem tilliten mellom oss og til
institusjonene som skal holde samfunnet sammen.
Avisene står midt i sin største digitale overgang, mens
annonsemilliarder forsvinner ut av landet og statens virkemidler fortsatt
bygger på en medieøkonomi fra en annen tid.
Medietilsynets
ferske utredning om mediestøtten viser at rammebetingelsene for mangfoldet
i journalistikken er i ferd med å gå ut på dato. Rapporten er grundig, men
defensiv. Små justeringer er ikke nok. Når norsk presse gjennomgår sin mest
omfattende digitale omstilling, må statens virkemidler støtte utviklingen, ikke
bremse den. Når neste års statsbudsjett vedtas før jul, med eller uten trusler om
kabinettspørsmål. Da står minst én ting igjen: Avstanden mellom mediepolitiske
festtaler og medievirkeligheten, som har økt år for år.
Heldigvis går Stortinget
muligheten til å tette gapet neste år når regjeringen legger fram forslag
til statsbudsjett for 2027 og nye
mediepolitiske styringssignaler for 2027–2030. Disse valgene avgjør om
Norge fortsatt skal ha et levende avismangfold i hele landet.
Da må fire prinsipper ligge fast:
1. Riktig nivå: Etter 30 år med etterslep må avisenes mediestøtte styrkes
reelt. 2. Riktig forståelse: Avisenes digitale brukerinntekter må telle fullt ut, også
i nye abonnementsmodeller.
3. Reell frihet: Staten skal sikre kvalitet gjennom krav til avisens innhold og
egenproduksjon, ikke antall årsverk.
4. Reell nøytralitet: Aller viktigst, momsfritaket må bli reelt
plattformnøytralt, igjen. Avisenes historier er historiene om Norges interessekamper, i by og bygd.
Formål og tradisjoner varierer, men redaktørene deler samme juridiske og
presseetiske frihet og ansvar. I skarp kontrast til globale plattformer. Deres
algoritmer belønner reaksjon fremfor refleksjon. Resultatet er flere stemmer,
men mindre sammenheng og svakere fellesskap.
Aktører som ikke deler norske verdier, har tatt større
kontroll over vår digitale offentlighet. Dermed er hele det redaktørstyrte
mediemangfoldet nå en del av Norges
totalberedskap, som faktasjekker, avdekker og forklarer sammenhenger i en
sikkerhetspolitisk skjør tid.
Under pandemien ble pressen betegnet som samfunnsviktig av
staten fordi uavhengig informasjon er kritisk i kriser. Det er den fortsatt,
selv om betegnelsen er fjernet. Et bredt ordskifte vi kan stole på er helt
nødvendig for samfunnets motstandskraft i dagens geopolitiske situasjon.
Globale plattformer som opererer utenfor norsk lov og
skatteplikt tar nå halvparten av annonsemarkedet, godt
hjulpet av staten selv som annonsør.
Samtidig har balansen mellom NRK og mangfoldet av frie,
private aviser, mange stiftelseseid, tjent Norge godt i generasjoner. Nå
er denne balansen i ferd med å skli ut. Stortinget vil vedta 7760 millioner til NRK for
2026, inkludert 831 millioner i momskompensasjon. Et sterkt NRK er viktig for Norge, men nå mottar statens allmennkringkaster
alene over tre ganger så mye offentlig finansiering som alle landets 250 aviser
til sammen. Når den største digitale aktøren samtidig er NRK, settes det
finmaskede nettet av frie aviser under press, særlig lokalt. NRK-plakaten må
revideres for å bidra til å verne det samlede mediemangfoldet.
Produksjonstilskuddet, den viktigste direkte støtten for
mange aviser, svekkes år for år. Forsker Tellef Raabe har vist at potten står
nær 1994-nivå
i realverdi, mens antall aviser har økt med 45 prosent. I 2026 skal 456
millioner fordeles på over 160 aviser. De fleste får igjen mindre enn året før.
Hadde ordningen fulgt utviklingen i NRKs bevilgning, ville
potten passert 700 millioner. Justert for antall aviser ville den ligget på 800
til 900 millioner. For mange lokalaviser er noen få millioner til i
demokratistøtte forskjellen mellom utviklingskraft og svært krevende kutt.
Paradokset er tydelig: NRK styrkes, mens avisene svekkes år
for år – samtidig som et reelt, felles digitalt ordskifte krever et mangfold av
frie aviser. Derfor må politikken både henge sammen og henge med i tiden. I dag
gjør den ingen av delene, og det merkes i hver eneste redaksjon i hele landet.
Mediestilsynet erkjenner behovet for nye
abonnementsmodeller, men har en utdatert forståelse av digital økonomi. Dermed
telles ikke dokumenterte digitale brukerinntekter med.
Dagens regelverk straffer aviser som lykkes digitalt.
+Alt-modellen til Amedias aviser illustrerer problemet. Når en abonnent kjøper
+Alt via sin lokale avis, går inntekten direkte til avisen, men telles ikke i
tilskuddsgrunnlaget. Det rammer særlig nummer-to-aviser
som Bergensavisen. Tilsynet beskriver deres sårbarhet, men foreslår likevel
en modell som svekker dem ytterligere.
Regelverket henger igjen i en teksttung tid, og straffer
innovasjon, mens unge voksne forventer lyd og levende bilder. Derfor må den
direkte mediestøtten styrkes betraktelig i realverdi og tilpasses dagens
medievaner.
Fremsynte politikere i Arbeiderpartiet og Bondepartiet
(Senterpartiet) fritok dagspressen for omsetningsavgift allerede i 1935. Siden
har brede stortingsflertall modernisert ordningen og sikret en bred
offentlighet i nesten 90 år. I 2016 gjorde Stortinget
fritaket plattformnøytralt, slik at nyheter og aktualitet ble behandlet
likt uansett om de ble lest, hørt eller sett. Da kunne journalistikken utvikles
i takt med tiden.
Men nøytraliteten ble reversert av Ap/Sp-regjeringen fra
2023. Lyd og levende bilder ble igjen skattemessig risikable for avisene, mens
NRKs momsfordeler gir statens medie full frihet i alle formater. Resultatet er
svekkede muligheter for avisene til å nå unge, selv når private initiativ som UNG 15–20
hittil har fått over 70 000 unge til å logge seg på journalistikken i Amedias
aviser. Uten frihet til å publisere i formatene unge forventer, faller oppslutningen om
journalistikken blant tre generasjoner under 40. Et reelt plattformnøytralt
momsfritak er derfor en investering i demokratiets digitale infrastruktur.
Innført fra og med statsbudsjettet for 2027 vil det styrke det digitale
ordskiftet – og dermed medienes generasjonskontrakt.
Arbeiderpartiet har nå invitert til et nytt skatteforlik.
Først må 2016-prinsippet igjen gjelde: Journalistikk skal behandles likt,
uavhengig av format, som sju av ni partier på Stortinget har programfestet.
Selv Medietilsynet fastslår
at regjeringens brudd i 2023 gir økt samfunnsrisiko.
Mediestilsynets forslag om minst tre faste årsverk for å få
mediestøtte derimot, går
for langt. Det griper inn i redaktøransvaret og organisasjonsfriheten.
Kvalitet sikres gjennom krav til innhold og egenproduksjon, ikke antall årsverk
og organisering.
Forslaget svekker særlig innovasjonen i små redaksjoner som
trenger fleksibilitet for å takle det digitale skiftet. Enda mer alvorlig er at
det rammer avisene som holder de minste offentlighetene levende.
Valgene dere tar neste år avgjør om norske aviser står
svakere eller sterkere i møte med teknologigiganter, KI og et stadig mer
dominerende NRK.
Skal Norge ha et reelt slitesterkt mangfold av frie aviser i
2030 og forbi, må mediepolitikkens direkte og indirekte mediestøtte logge seg
på vår tid.
Det er alvor nå. Dette handler om å sikre infrastrukturen
for ordskiftet som fortsatt skal holde Norge opplyst og motstandsdyktig. Grunnloven
krever det. Sikkerhetssituasjonen tilsier det. Tilliten og demokratiet avhenger
av det.
