Det er dagen etter den endelige beslutningen om å flytte Aftenposten fra tradisjonsrike Akersgata til Postgirobygget. Derfor er det en rar førjulsdag for de fleste som er vant til at det er Akersgata aviser skal produseres i.
I Aftenposten var «kutte kostnader» gjennomgangstonen hele fjoråret, et år som skulle vise seg å bli usedvanlig bratt for de fleste mediene. I Aftenposten innebærer det også flere runder med nedbemanninger, hvor folk må gå fra jobbene sine.
– Når beslutningene først er tatt, er man kjemperaske i Aftenposten. Da samler organisasjonen seg. En hovedårsak er tett informasjon til alle, i form av jevnlige møter hvor vi orienterer saklig og ordentlig om økonomien. Jeg er opptatt av at partene skal diskutere det samme ut fra en felles plattform i dette reduksjonsløpet, sier han.
Og nettopp her ligger noen av kjennetegnene i Olav Mugaas’ personlighet: Han beskrives som en realistisk og direkte person som ikke bedriver noen form for utenomsnakk.
I pinsen skifter altså avisen adresse til Postgirobygget. Olav Mugaas viser entusiastisk frem tegninger og planer for en ny fremtid i et bygg som legger til rette for rasjonell, moderne og effektiv avisdrift.
– Flytting til Postgirobygget ble utredet og besluttet på fire dager. Det viser hvor operativ organisasjonen i Aftenposten er, sier han.
Større enn SAS – Nå ønsker jeg meg altså en logo på taket som overgår Radisson SAS’ logo på Oslo Plaza. Vi får åtte hele etasjer, et stort synlig inngangsparti, vi har veggavisen på Oslo S og flytter til et av byens mest trafikkerte områder, konstaterer Aftenposten-direktøren dagen etter at kontrakten ble spikret.
Humøret er upåklagelig, alvoret det siste året til tross, men så beskrives da også Olav Mugaas som en glad fighter. Enkelte går til og med så langt som til å hevde at fighteren sloss for egne saker langt utover grensene for det normale. Mugaas er alltid på hugget og mener at det er et isolert poeng nettopp å være det.
– Jeg må selvsagt underlegge meg en helhet i Schibsted-konsernet. Men jeg kjører likevel Aftenpostens sak frem. Jeg er nok proaktiv i min jobb som Aftenposten-direktør, og tar initiativene fordi det er her vi ser hvordan markedet beveger seg. I Schibsted styres linjevalgene, men konsernet griper ikke inn i det daglige, sier Mugaas som beskriver seg selv som slagplan-orientert.
Problemet i Aftenposten – som har en årlig omsetning på to milliarder kroner – er like enkelt å beskrive som det er vanskelig å håndtere. Årlig påløper helt automatisk økte kostnader i størrelsesorden 60-70 millioner kroner. I kombinasjon med annonsesvikten gjennom fjoråret, spesielt i markedet for stilling ledig-annonser, oppstår det et gap på 150 til 200 millioner kroner.
– Vi må rett og slett ha et løft i markedet på 200 millioner kroner per år, konstaterer Mugaas.
Den enes død Olav Mugaas beskrives som en utålmodig sjel, noe han heller ikke legger skjul på selv. Men ting gikk faktisk litt raskere for ham i Schibsted enn hva han selv hadde regnet med.
I 1988 var daværende sjefredaktør Andreas Norland i Osloavisen på jakt etter en markedsdirektør. Olav Mugaas satt som salgssjef i Norsk Data og ønsket seg over i avis.
– Jeg hadde forberedt meg godt. Men da den andre samtalen skulle finne sted, spurte Tinius om jeg kunne tenke meg jobben som administrerende direktør i Osloavisen i stedet. Jeg må tenke, men tar den nok, var mitt svar til Tinius.
Noe av det første herrene Norland og Mugaas foretok seg i Osloavisen, var å invitere samtlige representanter for Oslos begravelsesbyråer på kaffe. For Oslo-borgerne skulle selvsagt dø i Osloavisen, som var tenkt som byens lokalavis.
De to avismakerne tilbød gratis dødsannonser i åpningsfasen. Mellom ti og femten representanter for begravelsesbyråene troppet opp, drakk kaffe og hadde en hyggelig samtale. Herrene som administrerer livets slutt tok farvel med ordene «på gjensyn».
– Det var en bisarr opplevelse. Men Osloavisen døde før den hadde etablert nærheten til leserne som lokalavis. Da Osloavisen var et faktum, fikk Mugaas raskt forstå at konkurransen internt i Schibsted var mer enn intakt. Osloavisen utfordret på sett og vis konsernet på to fronter. Først og fremst var avisen en utfordrer til aftenutgaven, men i noen grad også til morgenutgaven.
– Da jeg skulle presenteres for den daværende ledelsen i Aftenposten, sjefredaktør Egil Sundar og administrerende direktør Gunnar Gran, ble jeg møtt med ordene «deg skal vi nok ta», smiler Mugaas.
Politikk og hvitvasking Om Olav Mugaas er utålmodig og rastløs, så er han ikke mer rastløs enn at han fortsatt er gift med samme kone, som han har tre barn sammen med.
Han ble født i 1950 i Øystese i Hardanger og han beskriver sin egen oppvekst som privilegert. Ferden gikk til Oslo ganske raskt, da Olav var seks år, og det er ingenting ved Olav Mugaas som avslører noen vestlending i ham.
– Privilegert i den forstand at jeg ble født i en tid med vekst, og at valgfriheten var ekstrem i lang tid, oppsummerer han selv.
Ferden gikk naturligvis til Blindern, hvor Mugaas skaffet seg en cand.mag. med fagene norsk, historie og offentlig rett. Her bedrev han også politisk aktivitet.
Han kunne ha blitt lærer, men begynte etter hvert som disponent på Klassekampens trykkeri, Duplotrykk, i slutten av 1970-årene. Allerede da markerte han seg som en fyr på hugget, og gjennomførte en ganske formidabel snuoperasjon for å få lønnsomhet inn i trykkeriet. Jobben, som enkelte beskriver som formidabel, klarte han.
Dette var i Pål Steigans og Sigurd Allerns tid, og Mugaas kremmerånd var nok ikke helt comme il faut.
– Vi så en åpning. Norske Avisers Landsforening praktiserte forbud mot å engasjere seg i gratisaviser som et ledd i å beskytte monopolet. Men der var ikke Duplotrykk medlem. Løsningen ble at vi satset på å trykke gratis reklameaviser. I kombinasjon med å tilby faste priser på trykksaker ble det en lønnsom nisje. Rotasjonspressen surret og gikk jo, sier Mugaas som fullførte operasjonen på seks år.
Deretter bar det til Norsk Data Comtec som salgssjef, etter det Mugaas selv kaller en politisk hvitvasking.
Fra Norsk Data bar det til Schibsted og Osloavisen, som ble et kort intermezzo i underkant av to år, før han entret A-pressen og senere Arbeiderbladet. Heller ikke disse jobbene var noen dans på roser – det var aldri snakk om å komme til dekket bord.
– I Arbeiderbladet var krisen fullstendig da jeg kom dit i 1991. Etter fem til seks revisjoner av budsjettene fikk man snudd egenkapitalen i positiv retning. Samtidig pågikk det en bisarr linjekamp om Arbeiderbladet, om hvilken rolle avisen skulle spille fra et eierståsted og fra et avisståsted. Redaktøren ville at avisen skulle være mer Oslo-orientert med et ståsted i nyhetene, med andre ord mer blålys og mindre politikk. Det var ikke eierne enig i, i særdeleshet ikke Yngve Haagensen.
Om Aftenposten sier Mugaas at han aldri har vært så lenge i noen jobb han har hatt, og mye gjenstår, ikke minst i år.
En kulturoppgave – Det er en større kulturoppgave å være direktør i en avis enn andre steder. Man kan ikke frigjøre seg fra produktet, og man er publistisk til stede gjennom produktet eller i verdikjeden. Avisene har en viktig samfunnsmessig funksjon i kraft av den frie pressen som bærer historie- og kulturarven. Og her er Aftenposten den beste avisen med størst betydning i politisk sammenheng. Verdens Gang treffer riktignok 38 prosent av befolkningen, men er mer et nisjeprodukt. 70 prosent av de som Aftenposten skal nå, befinner seg i Oslo og Akershus. Aftenposten er regionsavis i sitt nedslagsfelt, men riksavistenkende i sitt innhold. Det er en vanskelig balansegang, sier Mugaas, som heller ikke er i tvil om at de siste årenes nedgang i avisopplag er en saga blott.
– Opplagsnedgangen skyldtes problemer på trykkeriet og mangel på regularitet i leveringen. Det er nå løst.
Til tross for de mange og alvorlige utfordringene Aftenposten står overfor, er Mugaas flink til å koble av.
– Jeg har en stor evne til å koble ut. Mine venner er dessuten ikke yrkesrelaterte. De er lærere og sosionomer. Dessuten liker jeg meg på sjøen, med fiske og seiling på Vestlandet, sier han.
Sjøfiske kan imidlertid være en prøvelse for Olav Mugaas, fordi det går så sakte og tar evigheter, ifølge ham selv. Så helst skulle han ha bedrevet denne aktiviteten med snurpenot.
– Rastløshet og utålmodighet er nok drivkrefter i livet for meg, konstaterer han.
Likevel hevder enkelte at barnebarna styrer en langt større del av Olav Mugaas’ tid enn det han selv vil være ved.
Medieforbrukeren Mugaas leser nyheter, kultur- og økonominyheter. Mindre bakgrunn. Tre til fire tv-kanaler pluss tekst-tv, gjerne i kombinasjon med film som tenderer opp mot virkelighet.
Med fagutdannelse i norsk har han også vært fascinert av tanken på å bli reporter.
– Krim eller økonomi måtte det i så fall være, tenker han om det.
I mellomtiden bekymrer nedgangstidene.
– Dessverre kommer virkningene fortere. I store byer går godt utdannede ungdommer arbeidsledige. Et program for næringslivet og en politikk for å bygge landet er et offentlig anliggende. Slik at folk er i arbeid, og tør å kjøpe bolig, sier Olav Mugaas.
Og selv om han ikke sier det, så tenker han nok: – Boliger som kan annonseres i Aftenposten.
CV: Olav Martin Mugaas
Født: 11. juli 1950 Sivilstand: Gift, tre barn Praksis: Administrerende direktør Aftenposten: 1996 – Viseadministrerende direktør Aftenposten: 1994–1996 Administrerende direktør Arbeiderbladet: 1991–1994 Direktør A-pressen: 1989–1991 Administrerende direktør Osloavisen: 1987–1989 Salgssjef Norsk Data Comtec: 1984–1987 Disponent Duplotrykk: 1978–1984
Utdanning: Cand. mag. med norsk, historie og offentlig rett fra Universitetet i Oslo.
