- Lillavelgeren skremmes av Sylvi Listhaug

«I år blir det vanskelig.»

Flere har gitt dette svaret når jeg spør hvilket parti de skal stemme på. Felles for dem alle er at de ved tidligere valg har stemt borgerlig.

De oppgir to årsaker til at det blir vanskeligere å bestemme seg i år, enn for fire år siden: Det er krig i Europa. Vårt naboland, Russland, ledes av en despot. Det er et behov for trygghet og for politikere som inngir tillit. Den andre årsaken til tvilen heter Sylvi Listhaug. Det faktum at en stemme på Høyre, KrF, ja kanskje også Venstre, er en stemme til Fremskrittspartiets leder, er ikke appetittvekkende.

Disse linjene skrives i Arendal, hvor den store demokratifesten akkurat er avsluttet. Her brynes argumenter i fredelig holmgang, som en manifestasjon på styrken i det norske demokratiet. Arendalsuka markerer også at valgkampens innspurt er i gang. På borgerlig side er utgangspunktet forskjellig: FrP er desidert størst og må konsentrere seg om ikke å miste tempo. Høyre ligger langt bak og i partiet er det betydelig bekymring over velgernes dom. Meningsmålinger på 13 og 14 prosents oppslutning, er et sjeldent vanskelig utgangspunkt før de siste hektiske ukene.

Likevel håp for Høyre?

Kan Erna Solberg, som i 2009, igjen klare å kapre fem-seks prosenter i løpet av valgkampen, eller er løpet kjørt? Mitt inntrykk er at det i partiorganisasjonen ikke er noe opprør mot Solberg, men skulle dagens meningsmålinger slå til, må hun varsle sin avgang. For målingene er så svake at en så markant representant for partiet som Unge Høyres leder Ola Svenneby, ikke når opp i kampen om stortingsplass. I Hordaland kan profilerte Peter Frølich, miste sin plass.

For Venstre, og i enda større grad for KrF, er sperregrensa på fire prosent den største utfordringen. Ikke bare for de to partiene, men også for muligheten for regjeringsskifte. Mye tyder på at dersom enten Venstre, eller KrF, ikke kommer over denne magiske grensa, fortsetter Jonas Gahr Støre som statsminister.

Tilbakekomsten

For Arbeiderpartiet gjelder det å ikke trå feil. Jens Stoltenbergs tilbakekomst til norsk politikk, er omtalt utallige ganger og det med en eneste konklusjon: Den tidligere statsministeren tilskrives mye av æren for partiets framgang. I tillegg til Jonas Gahr Støre og Espen Barth Eide, har partiet en trio som inngir tillit og ikke minst trygghet. Høyre, med Erna Solberg og Ine Eriksen, er en solid duo. Sylvi Listhaug, derimot, en uprøvd på den internasjonale scenen.

Likevel, Fremskrittspartiet puster Arbeiderpartiet i nakken og ser ut til å gjøre et formidabelt valg. Det er interessant å ta et lite tilbakeblikk. Valgresultatene i 2005 og 2009 skremte Høyres strateger. Den da betydelige oppslutningen til FrP førte til følgende resonnement i Høyre: Hvis ikke Fremskrittspartiet tas inn i varmen, vil FrP fortsette å vokse. Ved å la partiet bli en del av den borgerlige familien, inngå i et forpliktende samarbeid, ville FrP ble mer ansvarlig og ikke leve på raske, spissformulerte populistiske utspill.

Høyres linjeskifte

Så i 2013 foretok Erna Solberg ikke mindre enn et linjeskifte i forhold til Høyres tradisjon: De tradisjonelle samarbeidspartiene. Venstre og KrF ble redusert til støttepartier, mens Fremskrittspartiet for første gang kunne ta sete ved Kongens bord. Og i høst kan Sylvi Listhaug ta et skritt videre: Innta plassen ved enden av regjeringsbordet. For lillavelgerne, altså dem som tviler seg fram til enten Arbeiderpartiet eller Høyre, kan tanken på statsminister Listhaug vippe sluttresultatet i favør av fortsatt Gahr Støre som statsminister.

Arbeiderpartiets trio skremmer nok ikke så mange av lillavelgerne. Det gjør imidlertid Sylvi Listhaug.