KOMMENTAR
Benedikte Løvdals innlegg om lave timepriser i reklamebransjen fikk meg til å tenke på NRK-komiker Marius Thorkildsens bransjeskråblikk under ANFOs Annonsørdagen for et par år siden.
I et tidligere liv som digitalrådgiver i Carat hadde han sittet og plundret med noen nettbannere – og i et mørkt øyeblikk lurt på om han i det hele tatt hadde noen verdi. Betimelig spørsmål. Vi har vel alle stått midt i detaljene og mistet blikket for helheten.
Verdien av det vi leverer, er forsket på i mange tiår. Spørsmålet er hvordan vi tar all dokumentasjonen i bruk. Det er antakelig utfordrende for en liten markedsavdeling i Norge å forholde seg til internasjonale metastudier, men stort sett alle markedssjefer som har prioritert å investere i en salgsmodell, har fått seg en aha-opplevelse.
Å vise finansdirektør i budsjettforhandlingene at du utgjør en fjerdedel av topplinja, gjør noe med sannsynligheten for å få sitte lenger enn de knappe tre åra som er snittet nå.
- Takk for at dere kommer hit og diskuterer business, glapp det ut av daglig leder på vei ut fra et møte for noen uker siden.
Vi var bedt inn for å hjelpe dem. Med reklame, men først og fremst med å vokse.
Nå, noen uker senere, vet vi hvor vi er og hvor vi skal. Vi begynner å bli klare for å utvikle reklame – som skal gjøre dem mer kjent, vise at de er bedre enn konkurrentene, skape nye assosiasjoner og gjøre det enklere å bli husket i kjøpsøyeblikket. Sånn at flere kjører innom, salget styrkes og markedsandelene øker.
Selv små andelsforflytninger vil utgjøre mange titalls millioner kroner. Et case som er lett å regne hjem – om du får regnet sammen med de riktige folka.
Man får stort sett som fortjent.
- Du er bare så viktig som problemet du løser, som en sjef en gang sa til meg.
Det er fint å selge inn at idéen blir gøy, men om det er eneste argument, får vi betalt som klovner. Jo flinkere vi blir til å prate om problemene vi løser, desto viktigere blir vi. Og jo viktigere vi blir, desto mer kan vi ta betalt.
Vitser er billige. Markedsandeler er verdifulle. Og det er det siste vi alle lever av.
