I 2001 lå den gjennomsnittlige timeprisen på 1200 kroner. Det er det samme prisnivået vi diskuterer i offentlige anbud i dag. Jeg tviler på at det finnes en eneste annen næring i Norge som har holdt samme prisnivå like lenge.
Når konkurranser avgjøres på laveste timepris, presses hele bransjen ned i et nivå som verken speiler kompetansen, innsatsen eller verdien som faktisk leveres. Vi står i fare for å undergrave viktigheten av vårt eget fagområde når vi priser oss for lavt, og der har vi alle et ansvar, selv om jeg kan forstå at byråene er redde for å tape et anbud på pris, og derfor fristes til å sette den lavt.
Samtidig har også annonsørene et samfunnsansvar. Stadig flere anbud, ikke minst offentlige, vektlegger bærekraft og sosialt ansvar som noe både de og byråene de skal jobbe med må levere på. Er annonsørene det ansvaret bevisst når de avgjør konkurranser på laveste timepris?
Hvordan vi skal løse dette er komplekst, det kreves tiltak både hos byråene og hos annonsørene. Det er også viktig at vi løfter diskusjonen om timepriser til et høyere nivå, fordi det tross alt ikke handler om hvor mange timer du får for et gitt budsjett, men hvilken verdi og kvalitet du får levert. Timepris er derfor en kunstig valuta. Er dette noe annonsørene er bevisste når de premierer lavest mulig timepris?
Dette er også et spørsmål om rekruttering og faglig utvikling. Hvis prispresset fortsetter, vil færre unge talenter se dette som en bærekraftig karrierevei. Vi risikerer å miste den neste generasjonen rådgivere, strateger, designere og kreatører – fordi vi som bransje ikke verdsetter oss selv høyt nok.
Kommunikasjon og markedsføring er ikke et timebasert produkt. Det er kunnskap, erfaring og kreativitet – og det må vi våge å prise deretter - og annonsørene må begynne å handle deretter.
I KF og i styret er dette et prioritert tema, og vi kommer til å iverksette konkrete tiltak for å forhåpentligvis skape noen nye, felles initiativ for bransjen - og overfor annonsører. Dette kommer vi tilbake til i løpet av høsten.
