– Status quo for mediepolitikken

Gjennom en hektisk statsbudsjett-dag i mediene er det kringkastingssjef John G. Bernander som har prøvd å fremkalle de største krigsoverskriftene. Ikke før var det klart at kulturminister Valgerd Svarstad Haugland foreslår å fryse NRK-lisensen på dagens nivå, før NRK-sjefen sendte ut en pressemelding, hvor han dramatiserer konsekvensene av budsjettforslaget til å innebære kutt i NRKs virksomhet på hundre millioner kroner, eller i underkant av tre prosent av NRKs samlede budsjett.

I utgangspunktet hadde John G. Bernander sett for seg at han skulle bruke 100 millioner kroner for å styrke programtilbudet for barn og unge på utvidet sendetid. Det burde selvsagt smelte kulturminister Valgerd Svarstad Hauglands hjerte med familie som sin store fanesak i KrF. Så skjedde likevel ikke. Dermed går altså kringkastingssjefen ut og antyder at konsekvensene av dette forslaget kan være nedleggelse av NRK2, nedleggelse av tre distriktskontorer, kutt i egenprodusert drama, og redusert drift i Petre. Alt i alt en melding fra Bernander som er et Shakespeare-drama verdig.

Selv vil vi ikke nøle et sekund med å kalle utspillet et kraftig overspill. NRK har år etter år opplevd å bli innrømmet stadige økninger av NRK-lisensen. I fjor klarte NRK etter mye om og men å skaffe seg en moms-gavepakke på 100 millioner kroner. Da synes vi ærlig talt ikke NRK har så mye å klage over. I morgen presenterer John G. Bernander NRKs halvårsresultat for Kringkastingsrådet som sannsynligvis ender ut med et lite pluss.

Bernander skal ha all ære for å ha fått økonomien i NRK på rett kjøl, samtidig som NRK nyter en overlegen oppslutning i seermarkedet. Da kan vi ikke helt se den store dramatikken i å måtte fire på noen ambisjoner ved å barbere budsjettet med 100 millioner kroner, som vel å merke er en reduksjon NRK selv har regnet seg frem til. Som om ikke det er nok har Bernander rikelig med muligheter til å redusere kostnadene ved blant annet å sette ut flere produksjoner til eksterne produksjonsselskap som er et ønsket politisk mål. Det var også ett av argumentene for momsomleggingen.

Det igjen setter NRK i stand til å redusere personalkostnadene som allerede beløper seg til hele 60 prosent. Tilsvarende har NRK-sjefen forlengst bebudet økt satsing på kommersiell inntektsgivende virksomhet gjennom NRK Aktivum. Denne tv-høsten er konkurransen tøffere enn noensinne i tv-markedet. Den kommersielle konkurransen, først og fremst fra TV 2, har vært en ønsket konkurranse. Derfor kan årets lisensforslag rett og slett være uttrykk for en politisk vilje til å la konkurransen foregå på litt likere vilkår enn hva de kommersielle tv-aktørene vil ha det til at den gjør.

I dagspressen er det betinget tilfredshet med at pressestøtten er gjenopprettet til sitt tidligere nivå. Riktignok er fagpressen sure for at fagpressen ikke ansees å bidra til mangfoldet på samme måte som avisene gjør, og lokalavisene frykter avisdød som følge av at Posten forlanger kostnadsbasert porto, som kan føre til omfattende avisdød. For å komplisere bildet ytterligere i den trykte delen av medie-Norge så sitter altså fylkesskattesjefen i Oslo og behandler et krav fra Se og Hør om momsfritak. Kort oppsummert: Staten gir, staten tar, gud bevare staten.

Moms-problematikken, pressestøtten og Postens forståelige ansvarsfraskrivelse fra å bedrive mediepolitikk med sikte på å opprettholde mediemangfoldet burde påkalle adskillig nytenkning. Pressestøtte til avisene i mangfoldets navn fremstår i et litt underlig lys. I så måte vil vi ubeskjedent kunne hevde at Kampanje i kraft av å være et fagblad og en nett-tjeneste også er bidragsyter til mangfoldet.

Og her er vi ved sakens kjerne. Pressestøtten fremhever avisene i en særstilling som ikke lenger holder vann. Kommende generasjoner vil fortsatt ha tilgang på de store avisene, og lokalavisene kan de faktisk lese på nett. I tillegg ivaretar fagpressen og ukepressen en haug særinteresser og folkeopplysning på trykk. Alt fritt tilgjengelig og altså helt uten pressestøtte. Momsfritak for all trykt skrift burde være den enkleste og mest konsekvente veien å gå. Men det er vel heller tvilsomt om finansminister Per Kristian Foss vinker farvel til 400 millioner kroner i inntekter fra ukepressemomsen.

Da kan resultatet av Se og Hørs momsfremstøt like gjerne ende opp i en lav moms på alt trykt ord, for eksempel seks prosent som blir momsen på NRK-lisensen. Det ville bidra til økte inntekter i et slikt monn at man burde kunne utvikle mer helhetlige støtteordninger for mediene som bedre reflekterer dagens mediesituasjon, også i forhold til det ønskede mangfoldet, og for den saks skyld Postens kraftige prisøkning for å distribuere mangfoldet ut til det norske folk. Derfor bærer forslaget til neste års statsbudsjett mest av alt preg av liten vilje til konsekvent mediepolitisk nytenkning.