Bestemor var en glimrende kokk, men analfabet og ingen stor kommunikatør. For henne spilte det liten rolle om det var Lars, Kjetil, Raja, Christian eller min polske venn Nicolai som kom på besøk. Hun snakket til dem på panjabi. Da bestemor innså at de ikke skjønte hva hun sa, så fortsatte hun å snakke på panjabi, bare litt høyere. 

Jeg kjenner det igjen fra kommunikasjonsbransjen. Når bedrifter og organisasjoner føler at de ikke blir hørt, så bruker de bare flere annonsekroner på noenlunde samme budskap. De som bruker aller mest penger, får skreket høyest. Og sånn har også politikken og den offentlige debatten også blitt. Når vi ikke skjønner hverandre, så snakker vi høyere. Veldig få skrur samtale-volumet ned, og kvaliteten opp.

Hvis bestemor hadde jobbet, så måtte hun tatt til takke med et yrke som ikke krever utdanning. Og mistet jobben under pandemien. Korona skapte et blodbad av den norske lavkompetanse-sektoren. Taxinæringen står i knestående, og flere hundre sjåfører mistet levebrødet nærmest over natten. Mange familier, de fleste fra innvandrerbefolkningen, var avhengig av lønnen som uteble. Hotellene stengte og personalet tok inn på NAV. Da staten stengte kranene måtte restaurantene stenge dørene. Butikkdøden er stor. Og festen sluttet brått for eventbransjen, kulturlivets kanskje største skaper av prosjektbaserte stillinger for unge og ufaglærte.

Bestemors tid, som det homogene Norges, er forbi. Og snart er pandemien også over. En av de store utfordringene blir å skape nok arbeidsplasser innen lavkompetanse-sektoren. Dette er jobber som massakreres av datamaskiner, og effekten er allerede merkbar. Da pandemien brøt ut fikk vi den høyeste arbeidsledigheten siden krigen. Sist uke var tallet 220.000 helt eller delvis arbeidsledige i Norge. Ser man på innvandrerbefolkningen under ett så er nesten ti prosent av dem helt eller delvis arbeidsledige. Da gjelder det å snakke bedre med hverandre, ikke høyere mot hverandre. 

I følge NAVs Omverdensanalyse kan vi, frem mot 2035, vente oss 1. mangel på arbeidskraft, 2. økt risiko for at flere havner utenfor arbeidslivet og 3. høyere omstillingstakt på grunn av koronapandemien. I OSS jobber vi blant annet for at flest mulig fra innvandrerbefolkningen skal få relevant jobberfaring og utdanning. Da trengs ledere som kjemper for økt mangfold i bedriftene sine. Vi vet at de som kan mest om inkludering, ofte er de samme som har følt ekskludering på kroppen. Ledere som vil ha mangfold på arbeidsplassen bør utvikle krysskulturelle ferdigheter for å virkelig forstå disse individene. Bedriftskulturer må møte nye kulturer med nysgjerrighet og åpenhet, og tørre å satse på «culture add» fremfor «culture fit». Subkulturen som skapes når bedriftens stammekultur møter flerkulturell mangfold, kaller vi for den tredje bedriftskulturen.

I møtet med bestemor gikk min polske venn Nicolai for en komfortabel culture fit. Den gatesmarte gutten hadde næringsvett nok til å tilpasse seg kokkas ikke-demokratiske regime ved å lære seg panjabi. 

«Roti kani hai?», skrek bestemor. «Roti kani hai!», skrek Nicolai tilbake.