KOMMENTAR
I sommer rullet den over skjermene igjen: Vy-filmen med vakker musikk av Tobias Sten, nydelig regi av John Andreas Andersen i Einar Film & Fortellinger, og en sedvanlig sterk idé fra Pol.
«Få meg heim. Få meg tilbake.»
«Hvert tog er full av reiser.»
«Hver tur teller.»
Alt er på plass. Musikk, regi, idé. En liten perle av en reklamefilm.
Og samtidig en blank løgn.
For mens filmen gikk på TV, besvimte folk på Oslo S.
To dager tidligere hadde jeg følgende opplevelse for komme meg hjem til Vestfold: Jeg sto på Nationaltheatret med hund og bagasje, kom meg på et overfylt tog til Asker, som måtte vente i 23 minutter på signalfeil på Høn, løp etter busser 300 meter unna som ikke ventet, på den neste satt vi som makrell i tomat, vinduene dryppet og stinket av kollektiv angst og svette, og både bikkja og jeg holdt på å få hjerteinfarkt.
Som kommunikasjonsfolk vet vi at reklame kan dramatisere en sannhet. Det er greit. Men hvordan kan man sende en glanshistorie om poetiske togreiser akkurat mens togene faktisk ikke går og erstatningen er direkte helseskadelig?
Da selger man noe som ikke finnes. Og det er lureri man ikke skal holde på med.
Hver tur feller, tenker jeg vi sier.
VY skamme seg!
Nå er det snart oktober, sommeren er over, badetemperaturen nærmer seg 12 grader, og jeg kan endelig ta toget med bikkja til Larvik igjen.
Det er heldigvis tog for buss helt til neste sommer.
Denne kommentaren ble først publisert på Linkedin og er gjengitt med tillatelse.
