- Nå må norske myndigheter på banen

Vi feirer Verdens radiodag med både entusiasme og bekymring. Entusiasme for et tradisjonelt medium som brukes ukentlig av 80 prosent av den norske befolkningen, som har høy tillit og spiller en viktig rolle for åpen og opplyst offentlig samtale, informasjonssikkerhet og vår nasjonal beredskap.

Til tross for radioens unike posisjon er det grunn til bekymring: Hvem kontrollerer egentlig vår tilgang til norske radiokanaler i 2026?

«Radiomøbelet» erstattes av aktive høyttalere og app-styrte grensesnitt. I mange nye biler finnes det ikke lenger en knapp merket radio. I stedet møtes vi av skjermer fulle av apper, menyer og forhåndsinstallerte tjenester. I praksis avgjør globale plattformer hva som er synlig og hva som skjules – enten det er på smart-TV, smarthøyttalere, smarttelefoner eller i bilens infotainmentsystemer.

I kriser er radio blant de mest robuste kanalene vi har. Samtidig foregår det en stille maktforskyvning som både bransjen og politikerne må ta på alvor. Når grensesnittet bestemmer synlighet, bestemmer det også hvem som slipper til. Det er et demokratisk spørsmål, ikke en UX-detalj.

Distribusjon er ikke lenger nøytral.

Det som presenteres først, blir valgt. Det som krever ekstra søk eller nedlasting, taper. For globale kommersielle aktører er det naturlig å prioritere egne tjenester. For redaktørstyrte medier kan konsekvensen bli redusert synlighet og svekket posisjon.

Dette handler ikke om å beskytte radio mot konkurranse. Men når plattformene fungerer som portvoktere, må vi diskutere hvilke prinsipper som skal gjelde. Skal globale teknologiselskaper alene definere hvilke redaksjonelle tilbud som er lett tilgjengelige for norske brukere?

Internasjonalt ser vi konkrete initiativ for å møte denne utfordringen. Bransjeprosjektet Radio Ready samler kringkastere og bilindustri for å sikre at radio fortsatt har en tydelig og direkte plass i nye kjøretøyers digitale grensesnitt. Radio skal være lett å finne, enkel å bruke og teknisk prioritert som en grunnleggende tjeneste – også når dashbordet blir heldigitalt.

I Storbritannia har myndighetene allerede grepet inn og vedtatt regulering som sikrer at lisensierte radiokanaler er enkelt tilgjengelige på digitale enheter. Bakgrunnen er radioens rolle for beredskap, mangfold og offentlig samtale. Tilgang kan ikke overlates fullt og helt til kommersielle prioriteringer.

Nå må også norske myndigheter på banen. Internasjonale initiativ er viktige, men vi må selv sikre norsk infrastruktur og informasjonssikkerhet. Norge omtaler seg som verdens mest digitaliserte land og da må vi også ta diskusjonen om hvem som kontrollerer inngangen til radiomarkedet i det digitale landskapet.

For en bransje finansiert av både reklame og lisensmidler, og underlagt redaktøransvar og presseetikk, er dette en krevende situasjon. Radio konkurrerer ikke bare om lytterne, men om plassen i grensesnittet.

Grunnloven forplikter staten til å legge til rette for en åpen og opplyst offentlig samtale. I 2026 betyr det også å sikre at redaktørstyrte lydmedier har reell og synlig tilgang til publikum på plattformene der folk faktisk er.

Verdens radiodag er en anledning til å feire radioens posisjon, men også til å stille et grunnleggende spørsmål: Hvem kontrollerer distribusjonen, og på hvilke vilkår?

Synlighet er ikke bare et designvalg. Det er makt over markedet og over offentligheten.