KOMMENTAR
Faren ved å gjøre debatten til en diskusjon om retoriske virkemidler og tolkning av tall, er at vi glemmer at likestilling og inkludering krever at vi tør å bli litt svette på ryggen, sammen.
I Kampanje skriver Hans-Petter Nygård-Hansen at «skam er en dårlig likestillingsstrategi». Han svarer Marit Høvik Hartmanns utspill og advarer mot moralisering. Det er lett å nikke gjenkjennende til dette. Ingen endrer holdninger mens de står i skammekroken.
Nygård-Hansens argumentasjon, og debatten den springer ut av, lider dog av en vesentlig svakhet. Den blir fort en meta-diskusjon om hvordan vi snakker om mangfold, fremfor hvordan vi faktisk utøver det.
Når vi bruker så mye energi på å diskutere om strategien er preget av skam eller ikke, om vi bruker riktige ord, eller om vi tråkker feil, risikerer vi å gjøre mangfold til en intellektuell øvelse forbeholdt styrerom og kommunikasjonsrådgivere.
Svakheten i argumentasjonen oppstår hvis alternativet til skam blir passivitet eller komfort. Hvis vi tror at fravær av skam automatisk fører til inkludering, tar vi feil. Mangfold og inkludering handler ikke om å finne de rette formuleringene i en Powerpoint for å unngå omdømmestøy. Det handler om handling, og handling er ofte rotete, uperfekt og veldig menneskelig.
Vi i Ridderrennet har ikke fasiten på alt, men vi har 60 års erfaring med hva som faktisk fungerer. Vi har utviklet oss fra å være et skirenn til å bli en bevegelse for mangfold og inkludering. Vår erfaring er krystallklar. Likestilling og inkludering skjer ikke gjennom strategidokumenter, og det skjer definitivt ikke gjennom verken skam eller «riktig» retorikk alene.
Det skjer når du møter et annet menneske, ansikt til ansikt, og er nødt til å samhandle. Da skaper man et nytt grunnlag å samhandle på. Ingen tvinges inn i den fungerende formen til den andre. I Ridderrennet kobler vi mennesker med svært ulike forutsetninger, det være seg synshemmede, bevegelseshemmede og funksjonsfriske. Vår formel er ikke basert på politisk korrekthet, men på gjensidig avhengighet og delte opplevelser.
Mangfold og inkludering kommer på plass ved å lære å se folk når man møter dem. Når en ledsager og en synshemmet utøver skal ta seg gjennom løypa sammen, er det ikke rom for finpusset retorikk. Det handler da om tillit, kommunikasjon og å løse utfordringer sammen der og da. Funksjonsnivå, hudfarge eller bakgrunn blir sekundært til oppgaven om å komme seg frem sammen. Dette er aktivt forhold til mennesker i praksis. Det er en form for inkludering som sitter i kroppen, ikke i hodet.
Dette gjelder like mye mellom et styre og dets administrerende direktør. Vi tror næringslivet og samfunnsdebatten har mye å lære av denne praktiske tilnærmingen. Vi må tørre å bevege oss bort fra teori om hva som er god eller dårlig strategi og ut i terrenget. Nygård-Hansen argumenterer mot skam. Vårt svar er at den beste strategien verken er skam eller ros, men felles opplevelser.
Slutt å være så redd for strategiske bommerter at du unngår å snakke ordentlig med folk som er litt annerledes enn deg selv. Det gjelder like mye kjønn som funksjonsvariasjoner og hudfarger.
Erkjenn at mangfold ikke er et seminar, men en treningssak. Skap arenaer hvor folk må løse problemer sammen.
I Ridderrennet ser vi hvert år magien som oppstår når fokuset flyttes fra hvem vi er og hva kan vi si, til hva kan vi få til sammen. Det er der likestilling og inkludering skjer. Ikke ved å unngå skam, men ved å omfavne møtet med det ukjente.
Så, Hans-Petter Nygård-Hansen, du har rett i at skam ikke fungerer. Løsningen ligger dog ikke i tolking av tall og retorikken. Den ligger i handlingen. Da tør vi påstå at det vil bli jevnt i lønnstoppen også. Dere er hjertelig velkomne til fjells for å se hvordan det gjøres i praksis.
