- Snapchats moralske frikort koster barna våre dyrt

«Vi lager ikke reglene, vi følger reglene», gjentar Snapchat sin norske sjef Steffen Rabben i Kampanjes intervju 6. januar. Den fremføres rolig, nesten resignert, som om ansvaret for konsekvensene av Snapchats virksomhet ligger et sted langt utenfor selskapet selv. Hos politikere. Hos lovverket. Hos samfunnet. Problemet er bare at når alle peker på regelverket, er det ingen som tar ansvar for resultatet.

Snapchat er i dag en av de aller mest brukte digitale plattformene blant barn og unge i Norge. Selskapet tjener hundrevis av millioner kroner årlig på det norske markedet, men bare en forsvinnende liten andel av inntektene beskattes her. Samtidig vet vi mer enn nok om hvordan sosiale medier påvirker barns psykiske helse, søvn, konsentrasjon og selvbilde. Likevel fortsetter forretningsmodellen uendret, optimalisert for oppmerksomhet, engasjement og annonseinntekter. Når Rabben blir spurt om skatt, om aldersgrenser og om barns beste, er svaret det samme: «Vi følger reglene».

Det er formelt korrekt. Og etisk fullstendig utilstrekkelig.

Dette er ikke et Snapchat-problem alene. Det er et strukturelt trekk ved hele plattformøkonomien. Forretningsmodellen er bygget på at brukerne, og særlig de yngste, tilbringer mest mulig tid i appene. Algoritmene er ikke designet for trivsel, men for vekst. Ikke for dannelse, men for datafangst. Å late som om dette er nøytrale teknologiske valg, er å fordreie virkeligheten.

Når Rabben beskriver Snapchat som en «motvekt mot brainrot», samtidig som selskapet kontinuerlig tester nye annonseformater som legger reklame direkte inn i private samtaler, blir avstanden mellom retorikk og realitet åpenbar. Dette er ikke et selskap som primært er opptatt av hva som er best for barn og unge, men som forsøker etter beste evne å lage annonseteknologi som gir høyest effekt for sine annonsører, og da innenfor lovens rammer.

Og selv om de forholder seg til dagens regelverk, betyr ikke det at de er fritatt for all ansvar.

Når politikerne skyter på feil mål

Det er også her den politiske unnfallenheten blir minst like problematisk. Nylig lanserte Helsedirektoratet nye skjermråd. Intensjonen er god. Bekymringen er reell. Men rådene retter i hovedsak søkelyset mot skjermen, ikke mot plattformene. Foreldre bes om å begrense skjermtid. Voksne bes om å være gode rollemodeller. Alt dette er viktig, men elefanten i rommet nevnes knapt. Og da tenker jeg selvsagt på Snapchat og de andre sosiale mediene. For det er ikke skjermen i seg selv som skader barn og unge. Det er hva

skjermen brukes til, og hvordan spesielt plattformene er aktivt designet for å fange, styre og utnytte oppmerksomheten til deres brukere. En time brukt på å programmere, lese, lære eller skape er noe helt annet enn en time brukt i algoritmisk optimaliserte feeds som belønner ekstremt innhold, sammenligning og konstant stimulans.

Når politikerne samtidig vurderer en aldersgrense på 15 eller 16 år for sosiale medier, men vegrer seg for å stille tydelige krav til plattformene selv, skyver de ansvaret nedover i systemet, til foreldre og barn, i stedet for oppover, der makten faktisk ligger.

Dette mønsteret er ikke noe nytt. I 2023 skrev jeg i Aftenposten at teknologien stadig blir utpekt som syndebukk, når problemet i realiteten er hvordan vi velger å bruke og regulere den. Snart tre år senere har egentlig ingenting endret seg. Politikerne advarer mot «skjerm», mens de lar de mest aggressive forretningsmodellene slippe unna reell regulering. Det er bekvemt. For skjermen svarer ikke tilbake. Det gjør derimot plattformgigantene. Å regulere sosiale medier på en måte som faktisk monner, krever politisk mot. Det krever at man tør å utfordre selskaper med enorme ressurser, sterke lobbyapparater og betydelig definisjonsmakt.

Det er langt enklere å be foreldre «begrense skjermtid».

Økonomisk vekst trumfer alt

Dette er heller ikke et isolert helse- eller barnevernsspørsmål. Det handler om hvilken samfunnsmodell vi har valgt. Dessverre ser det fortsatt ut som at økonomisk vekst trumfer alt, og at idealisme, personvern og moral ofres. Plattformøkonomien er et skoleeksempel på denne utviklingen. Så lenge annonseinntektene øker, brukertallene vokser og aksjonærene er fornøyde, blir de negative konsekvensene behandlet som eksterne effekter, noe samfunnet må rydde opp i etterpå. Og dette er et gigantisk paradoks når vi vet mer enn noen gang om skadevirkningene, men fortsatt unngår å gjøre noe med det.

Snapchat «lager ikke reglene». Det er riktig. Men de velger hvordan de tolker dem. De velger hvilke produkter de lanserer. De velger hvilke hensyn som veier tyngst når verdier kolliderer med vekst. Og politikerne velger hvor langt de er villige til å gå i å beskytte barn og unge, også når det koster. Så lenge begge parter gjemmer seg bak hverandre, vil ingenting endre seg. Og hvorfor skal de det, så lenge norske virksomheter fortsetter å plassere markedsbudsjettene sine på disse plattformene, til tross for at deres barn og barnebarn ødelegges av det.

Vi trenger ikke flere skjermråd som unngår det ubehagelige. Vi trenger ikke flere plattformer som later som de er verdinøytrale. Vi trenger et ærlig og skikkelig oppgjør med en plattformøkonomi der barns oppmerksomhet er blitt handelsvare, og der «vi følger bare reglene» har blitt det mest brukte moralske frikortet.

Spørsmålet er ikke om vi har kunnskapen, men om vi har viljen.