I romanen 1984 skriver George Orwell om en dystopisk fremtid der individer er redusert til uniforme tannhjul i samfunnets store maskineri. Big Brother ser og kontrollerer alt man gjør. Det verste du kan gjøre er «Thought Crime», og når du blir tatt, for det blir du, blir du rett og slett bare borte. Slettet fra historien. Slik har vi det heldigvis ikke. Men vi er heller ikke så langt fra.

I 2019 er det podcast som gjelder, og som alle andre går jeg rundt med hvite ørepropper i ørene, og lytter mens jeg går til og fra jobb. Her forleden dukket episode 1368 av podcasten til Joe Rogan opp. Edward Snowden var gjest, og det var bare å begynne å lytte på den tre timer lange sendingen. Temaet var det samme gamle, men fokuset var til dels nytt. Og for meg fremstår det som om vi er på relativt stø kurs mot en slags versjon av 1984.

I podcasten snakker Snowden mye om hvordan du og jeg blir overvåket i detalj i hverdagen. Det er kanskje ikke så overraskende, men likevel skremmende. For har du egentlig tenkt på hvor mye info som ligger lagret om deg? Hvor du var forrige lørdag? Lagret. Hvem av vennene dine som var der du var? Lagret. Hvor mye penger du brukte på teknologi i fjor? Lagret. Ting ikke en gang jeg selv kan svare eksakt på. Det er alt lagret. Hvordan? På grunn av mobilen min.

Uten at jeg egentlig har merket det har jeg blitt mobilen min, og mobilen min har blitt meg. Der jeg er, er mobilen min. Der den er, er jeg. Jeg sover med den, jeg spiser med den. Jeg trener med den, jeg jobber med den. Jeg er til og med på do med den. Jeg er mye mer sammen med mobilen enn med kona. Det kan man for så vidt si så mangt om, men det betyr i praksis at mobilen er meg.

Snowden er bekymret for at vi ikke har kontroll over hva mobilene våre egentlig gjør, og det skjønner jeg. Til enhver tid vet for eksempel teleselskapene hvor akkurat min mobil er. Og dermed hvor jeg er. Det er informasjon som er helt nødvendig for at akkurat min telefon skal ringe når noen slår mitt nummer, men det betyr også at det finnes logger over, hvilken mobilmast jeg til en hver tid er, og har vært, nærmest. Dermed kan de enkelt se hvor jeg bor, hvor jeg jobber, og hvor barnet mitt går i barnehage. Med det flashy nye kredittkortet fra Apple og Apple Pay kan Apple se akkurat hva jeg bruker penger på. Med Google Maps gående i bakgrunnen vet Google hvor jeg er, og med Facebook sin Local App vet de på hvilket arrangement jeg er og med hvem. Og dette er bare en mikroskopisk del av den informasjonen som mobilen min spytter ut til en hver tid. Noe av dette kan jeg kontrollere, men det aller meste har jeg null kontroll og null innsyn i. Informasjon om meg som blir hentet inn helt usynlig. Hva gjør for eksempel alle de appene jeg har lastet ned bak kulissene? Akkurat nå ligger mobilen min foran meg med skjermen av, men hva driver den egentlig med? I følge Snowden er det mye mer enn jeg aner. Og jeg har null kontroll.

I 2019 har «alle» smarthøytalere som vi akkurat har fått høre at overvåker alt du gjør

I 1984 har alle en stor skjerm hjemme som filmer alt du gjør og om du ikke oppfører deg, vel, da går det ikke bra. I 2019 har «alle» smarthøytalere som vi akkurat har fått høre at overvåker alt du gjør. I 1984 blir all skriftlig informasjon redigert slik at det passer med det Big Brother til enhver tid mener. I 2019 er det algoritmene i de sosiale mediene som bestemmer hva som slipper gjennom og hva som blir sensurert ut.

I tillegg til å ha med meg telefonen min overalt har jeg nå også begynt å drasse rundt på en Apple-klokke som maser om at jeg må reise meg opp til stadighet, og som går tom for batteri før jeg får sjekket om det er tid for lunsj. Det selges slike klokker en masse, og nå har Google kjøpt opp FitBit. Det er sikkert flere årsaker til det, men det er hevet over en hver tvil at dette gir dem en helt ny type innsikt om folk. Apple vet nemlig ikke bare hvor jeg er og hva jeg gjør, men de vet hva som skjer inni meg. De måler pulsen min. De kjenner hørselen min. De vet om jeg står eller ligger. De vet når jeg sovner, når jeg våkner. De vet til og med om hjerterytmen min er jevn, eller om det er fare for at jeg snart går i bakken med hjerteinfarkt.  Og alt dette har jeg betalt tusenvis av kroner til Apple for å gi fra meg.

De har info jeg aldri i verden ville solgt om de hadde spurt meg rett ut. Men ikke bare har jeg solgt den. Jeg har gitt dem penger for å ta den.

Misforstå meg rett. Jeg er veldig glad i teknologi. Jeg jobber med analyse av data og målrettet annonsering til daglig og vet at det er både effektivt og kan være positivt for forbrukerne om man gjør det rett. Det jeg synes er skummelt er at vi begynner å få selskaper som vet mye mer om deg og meg enn det vi vet selv. De har info jeg aldri i verden ville solgt om de hadde spurt meg rett ut. Men ikke bare har jeg solgt den. Jeg har gitt dem penger for å ta den. Informasjon som potensielt kan brukes til å styre mine meninger og holdninger uten at jeg egentlig tenker over det selv. Informasjon vi allerede vet har blitt brukt for å manipulere politiske valg. Både av Putin og NRK.

Jeg har ikke lyst til å leve i et Orwelliansk 1984. Henning Tunsli skrev for en tid siden i Kampanje om Adidas som stolte på Googles egen attribusjonsmodell og endte med å bruke «alle pengene» på Google. Det viste seg å gi svært dårlig ROI. Et resultat av at man gir alle sine data, all sin tillit, og all makt til én stor leverandør.

Pass på dataene dine og tenk gjennom hvem du stoler på. Det er stor makt og verdi i dem. Og den verdien bør tilkomme deg. Å gi fra seg data er uunngåelig, men her er mine tre tips til hvordan du kan sikre at du gir fra deg litt mindre.

· Skru mobilen av i ny og ne. Ikke bare i flymodus, men helt av.

· Ikke last ned apper du ikke trenger. For ikke lenge siden ble det avdekket apper i både Android Store og IOS Store som stjal både video, bilder, geolokasjonsdata og mye mer fra mobilen din uten at du vet det.

· Ikke legg alle eggene i en kurv. Det er big business å slå sammen data fra ulike tjenester og lage et så detaljert bilde av deg som mulig. Ved å for eksempel bruke en Garmin pulsklokke istedenfor en Fit Bit når du surfer på nett gir du Google litt mindre makt.

Med Google Photos får du sikkerhetskopi av alle bildene dine, mens Google får info om når du er på ferie og hva du spiste til middag. Er det verdt det?

Tenk også på den faktiske verdien du får i bytte mot dataene dine. Google lanserte akkurat Pixel 4. Den kommer med Face ID, en teknologi som har store problemer med å kjenne igjen mennesker med mørk hud. For å løse det sendte Google sin squad ut i gatene med en diger scanner for å scanne ansiktene til primært mørke mennesker. Prisen for bruksrett til et ansikt. Et gavekort på 5 dollar. Er det verdt det? Med en smarthøytaler slipper du å reise deg fra sofaen for å skru på lyset. Er det verdt at noen hører alt du sier hjemme? Med Google Photos får du sikkerhetskopi av alle bildene dine, mens Google får info om når du er på ferie og hva du spiste til middag. Er det verdt det?

Jeg har akkurat «solgt» pulsen min til Apple. Det kostet meg 5 000 kroner. Mer penger, og mer makt til Apple. Jeg stoler på Apple inntil videre, men om det er verdt det i det lange løp. Det er jeg neimen ikke sikker så på.