I november vil milliarder av TV-seere bevitne at fotball-VM sparkes i gang i Qatar. Det er blitt muliggjort gjennom gjestearbeidere som har ofret liv og helse for å bygge den nødvendige infrastrukturen til mesterskapet.

Menneskerettighetsorganisasjoner som Amnesty International og Human Rights Watch har fastslått at migrantene har arbeidet under menneskerettighetsstridige forhold. Qatar er blitt beskyldt for å bruke mesterskapet til å dekke over menneskerettighetsbrudd og skjønnmale sitt internasjonale omdømme - såkalt «sportsvasking».

Et aspekt ved debatten om sportsvasking som ikke er blitt diskutert, er medienes rolle i dette spillet.

Mediene bør være klar over at de ved å kringkaste fotball-VM i Qatar bidrar til å legitimere et autoritært regime og dets menneskerettighetsbrudd. Samtidig som mediene dekker fotball-VM, vil de rapportere om menneskerettighetsbruddene som gjorde mesterskapet mulig. Dette blir et forsøk på å rettferdiggjøre kringkastingen.

Men er dette egentlig forsvarlig? Finnes det en gyllen middelvei mellom det å kringkaste et autoritært regimes fremste PR-verktøy og å belyse kritikkverdige forhold? Det er, om ikke annet, en vanskelig øvelse.

I det ene øyeblikket hausser mediene opp begivenhetene som finner sted på storslagne stadioner. I neste øyeblikk blir seerne minnet om at de samme stadionene ble konstruert under tilstander som minner om slaveri.

Tanken om å drive en slik balansegang i dagens verden er mer enn naiv. Det er noe også idrettsjournalist Andreas Selliaas poengterer på nettsiden Idrettspolitikk.no.

At Qatar er blitt tildelt fotball-VM, er en idrettspolitisk og menneskerettslig kardinalsynd

Problemet er at idrett gjør oss irrasjonelle. Mange lar seg rive med i idrettens emosjonelle dragsug. Og da forsvinner også evnen til kritisk tenkning. I kampens hete blir etiske hensyn gjerne tilsidesatt. Det emosjonelle erstatter det rasjonelle. Det er derfor sportsvasking kan fungere. Ved å kringkaste de sportslige begivenhetene utsetter mediene seerne for disse mekanismene.

Mediene er ikke bare delaktige i sportsvaskingen. De er også et direkte mål for den.

Journalister som opplyser om idrettens skyggesider, må være forberedt på trusler eller forsøk på knebling. Det er tross alt et autoritært monarki med ekstrem betalingskraft som utgjør motparten i dette tilfellet. Disse aktørene er fullt kapable til å bestille god omtale fra mektige medier og PR-byråer som er villige til å overse regimets brutalitet.

Dette er sportsvaskingens mekanismer og metoder. Det er først og fremst gjennom mediene at de legitimeres. Skal sportsvasking forebygges, må mediene være seg bevisst sin posisjon og sitt ansvar i dette spillet.

At Qatar er blitt tildelt fotball-VM, er en idrettspolitisk og menneskerettslig kardinalsynd. Det bryter med idrettens grunnleggende verdier og legitimerer udemokratiske prosesser. Men det er mediene som iscenesetter det hele.

Denne kommentaren ble publisert først hos Aftenposten og på Civitas hjemmesider, og er gjengitt i Kampanje med tillatelse fra forfatteren.