I forrige uke kom Lene Renneflott, leder i bransjeorganisasjonen Grafill, ut med skremmende prognoser for designbransjen i Norge. Hun viste til Grafills undersøkelse der hele 81 prosent oppga at de er blitt negativt påvirket av økonomisituasjonen, og malte bildet av en bransje som blir presset på pris og kniving om de få tilgjengelige oppdragene. Det at hun nå er bekymret for massekonkurser bør vi ta på dypt alvor.

Før påske fikk jeg disse prognosene bekreftet i levende live på en bransjefest der jeg traff flere som nå står uten jobb. Aldri før har jeg opplevd at så mange talentfulle og hardtarbeidende mennesker er «up for grabs». For et scoop dette kunne vært, tenkte jeg, hadde vi bare hatt mulighet til å ansette. Selv har jeg vært «heldig» som har hatt mammaperm i det som opplevdes som århundrets nedgangstid, men jeg kan love at det å være klistret fast til både sofa og baby er krevende imens teamet ditt sliter seg gjennom 2023. Da jeg kom tilbake på jobb etter påsken hadde året etterlatt seg tydelig arr. Vi var et halvert team, tydelig preget av både kostnadskutt og manglede arbeid. Med et tungt sukk sa en av de ansatte «Kan vi ikke bare ha én uke hvor det ikke er endringer, sånn at vi bare kan få jobbe?»

Les også: Designbransjen slår alarm: - Har kostet blod, svette og tårer

Kanskje er jeg påvirket av bakgrunnen min som flyktning, de utallige hjemmene jeg har hatt, de mange arbeidsplassene eller den lange lista med roller og prosjekter, men mitt favorittsitat er «Nothing is so stable as change» av legenden Dylan. Og aldri før har det vært mer passende.

Vi lever av endring. Endring er i kjernen av design, og noe vi designere (så klart) er suverene på. Med kreativitet finner vi løsninger i kaoset, vi våger å se forbi neste sving og bringer visjoner til live. Men når politikere beskatter visjonærer, næringslivet setter innovasjon på hold og timeprisen for design presses tilbake til 2008, så setter det ikke bare vår næring i fare, men blir en farlig dominobrikke som kan sette hele Norges næringsliv noen tiår tilbake. Renneflott påpeker at «Vi risikerer at kunnskaps, - kreativitets- og innovasjonskompetanse forsvinner». For spørsmålet «Hva skal vi leve av når oljen tar slutt?» står fortsatt ubesvart, og jeg tror vi er alle enige om at svaret ikke er mer skatt. Jeg er enig med Renneflott i at regjeringen må gjøre mer for designfaget, men akkurat nå må de gjøre noe for de vi lever av – kundene våre.

Som Renneflott beskriver «reddet regjeringen mange bransjer ved å legge ut offentlige oppdrag under finanskrisen i 2008, det samme gjorde man under pandemien». Selv om offentlige oppdrag også er én av mange måter regjeringen kan hjelpe designbransjen, har slike prosesser etter min erfaring dessverre bidratt til å presse timeprisene ytterligere ned. Til et av de siste anbudene vi leverte måtte vi skru prisene lavere enn det de opprinnelig var med samme kunde for fem år siden, for å i det hele tatt ha en sjans om å konkurrere. Vi ble så vidt kvalifisert, og to år senere venter vi fortsatt på oppdrag fra kunden. Dette er dessverre ikke et enkeltstående eksempel. Tvert om har det blitt en standard både i med- og motgang når det gjelder offentlige anbud. Det sier seg selv at dette både skaper ukultur i bransjen, feilaktig prising overfor kunden og ekstrem bruk av ressurser som ikke resulterer i verdi for noen.

Les også: Regjeringen lover økt satsing på design: - Har ambisjoner om å bidra til økt lønnsomhet

For oss som har vært i gamet noen år, er det ikke første gang vi opplever svingninger. Vi vet at dette vil snu og at det vil komme gode tider igjen, men som en en annen kollega sa til meg: «For første gang er det vanskelig å se hvordan bransjen vil se ut når vi kommer dit.» For endringen denne gang skjer ikke bare i mangelen på prosjekter. Det er et skifte i hvordan og hvor designere jobber.

Andre krav til design
Kunder forventer mer, og det er større krav til design enn før. De ønsker designere som både kan lage en ny identitet, men også forklare hvordan den skal levere på bunnlinja. Satt på spissen ønsker de kreativitet i et Excel-ark. Dette gjør at kreativitet alene ikke lenger holder, vi trenger flere spesialister å lene oss på.

Vi ser nye konstellasjoner av designmiljøer dukke opp, og det har vært både mange sammenslåinger og oppkjøp den siste tiden, kanskje akkurat for å svare på dette behovet. Heydays var en av de som gikk sammen med ARC i 2022 for både å utvikle oss selv, men også for å utvide tilbudet vårt med flere spesialiser. Erfaringen av å bli en del av et større miljø har vært mangefasettert, og vi har vært på en reise for å knekke koden på hvordan et kreativt designbyrå skal leve og levere i en kontekst av et konsulentselskap.

Selv om vi vet at tverrfaglighet er nøkkelen til kreative prosesser er det vanskelig å huske på naboen når ens eget hus brenner. Det vi opplever med flere spesialister på laget er at vi får tilgang til å bruke designfaget vårt bredere, som igjen bidrar i tryggere rammer å jobbe i. Samtidig evner vi sammen med våre søsterselskaper å få inn design tidligere og i lengre prosesser hos kunden.

Vekst i in-house miljøer
Samtidig som flere slår seg sammen og designbyråer blir kjøpt opp, har kunder rekruttert dyktige designere med enorm suksess og bygger interne designmiljøer som leverer på høyt nivå. Tidligere kollegaer er nå våre kunder, og vi har endelig blitt det vi alltid ønsket – en samarbeidspartner og ikke en leverandør.

Der designprosesser tidligere var noe magisk som skjedde bak lukkede dører, og avduking av konsepter var preget av overaskelseselementer og evnen til å begeistre i et møterom, er vi nå i større grad en del av kundens eget team gjennom hele eller deler av prosessen. Der vi tidligere har sett på det som ukultur å sitte «ute hos kunden», er det nå en nødvendighet hvis vi skal klare å skape magi og eierskap sammen. Ved å våge å dele vår tilnærming og holdning til faget inn i kjernen av de som skal forvalte designet videre blir vi mye mer enn et ekstra par med hender som bare skal få jobben gjort. Det er en prosess som krever total åpenhet, innsikt i prosesser og ydmykhet overfor evnene som ligger hos kunden.

Bevare et bredt designtilbud
«Det er forskjeller innad i bransjen. De mindre sliter litt mer enn de store» påpeker Renneflott. Når dette er tilfellet og vi står overfor en potensiell massekonkurs, hva vil det gjøre med mangfoldet i bransjen, tilbudet vi som næring kan tilby kunder og valg av arbeidsplasser for designere?

Siden 2020 har næringslivet, inkludert vår bransje, stått i overveldende forandringer. Å tåle å stå i konstant endring virker som «The New Normal» som vi snakket om da. Behovet for design er nok større en noen gang, men muligheten til å betale for det må følge etter hvis vi skal kunne ivareta bredden av designkompetanse Norge har å tilby.

Det er viktig for faget og kundene at vi har et bredt designtilbud i Norge. Om spesialistmiljøene forsvinner – de som dytter faget og våre omgivelser inn i nye, spennende retninger – vil det påvirke samfunnet negativt. Ved å ivareta mindre spesialistmiljøer klarer vi å inspirere hverandre til å dra innovasjon framover også i større organisasjoner. Jeg håper at når vi begynner å se lyset i enden av tunellen så finnes det fortsatt rom for generalister og spesialister, og at vi blir målt på våre ferdigheter, kvaliteter og evnen til å samarbeide for å skape nye verdier for kunder og samfunnet.

Endring er konstant, men det virker som at hyppigheten og intensiteten har endret seg. Jeg tror ikke dette kommer til å gå over, men jeg håper det vil gå bra. Heldigvis er vi designere, og endring er jo det vi lever av.